Demring

Jeg har endelig begynt på det jeg håper vil bli en forholdsvis grundig lesning av Kants “Kritikk av den rene fornuft”. Jeg vil føre studielogg her, hovedsakelig om ting som kan berøre min egen planlagte masteroppgave om virtualisme. Ting som det følgende:

Kants argument for viljesfrihetens mulighet er godt: Determinismen slik den springer ut av naturvitenskapene, har kun gyldighet for ting slik de fremtrer, ikke for tingene i seg selv. Vår erkjennelsesevne er begrenset, og kunnskapene våre vil alltid være ufullstendige. Ting i seg selv er strengt tatt størrelser vi ikke kan hevde å vite noe som helst med absolutt sikkerhet om. — I denne uvitenheten er det rom for tro på viljesfrihet, idet vi er noumenelle vesener, ikke bare fremtredelser.

Kant kan dog ikke komme med den positive påstand at vi faktisk har fri vilje, like lite som han kan si at tingene i seg selv eksisterer som tidløse eller romløse. Det eneste han kan si er at han ikke kan si verken det ene eller det andre. Denne konklusjonen er det han bruker til moralens forsvar mot trusselen fra determinisme (Kants moralbegrep forutsetter viljesfrihetens mulighet).

Det er altså plass for troen på viljesfrihet, men en slik tro vil være ubegrunnet, og derfor irrasjonell, i hvert fall i første omgang. Ved nærmere øyesyn blir det dog klart at denne troen har verdi for den levende aktør som heuristikk, en verdi som er nok til å berettige troen — men vil ikke dette nødvendigvis også gjelde annen nyttig overtro?

“Mennesket, et mangfoldigt, løgnagtigt, kunstigt og uigjennomsigtigt dyr, der er uhyggeligt for de andre dyr ikke så meget ved dets styrke som ved dets list og kløgt, har opfundet den gode samvittighed for dog endelig at kunne nyde sin sjæl som noget enkelt; og al moral er én lang uforfærdet forfalskning, der overhovedet gør det muligt at nyde synet af sjælen. Ud fra dette synspunkt hører der måske meget mere ind under begrepet ‘kunst’, end man almindeligvis tror.”

“Et menneske, der stræber efter noget stort, betragter enhver, som han møder på sin vej, som enten et middel eller en opholdelse og hæmsko — eller som en midlertidig hvilebænk. Den for ham særegne, højsindede godhed mod hans medmennesker er først mulig, når han er på sin højde og hersker. Utålmodigheden og hans bevidsthed om indtil da altid at være dømt til komediespil — for selv krigen er en komedie og skjuler som ethvert middel sit formål — spolerer enhver omgang med andre for ham: denne art menneske kender ensomheden, og hvad den har af det mest giftige ved sig.”

Dette kommer temmelig sent, men jeg fant ut at det var gunstig å gjøre som jeg har sett mange andre bloggere har gjort: gå gjennom foregående år og lenke til høydepunkter. I kronologisk rekkefølge:

• 24/1 — Idé til allmenndannende reality-TV, hvor Big Brother krysses med Monkey World, og Sir Attenborough analyserer det sosiale spillet.
• 16/2 — Forslag til oppdragende rituale: Diskursive dueller.
• 28/2 — Slik ordla jeg meg da jeg la autentisitet på hyllen for godt.
• 8/3 — Løsningen på kropp/sinn-problemet, i særdeles få ord.
• 11/4 — Min første virkelig fjerne post, om virkelighetsbegrepet.
• 30/4 — På dette tidspunktet fant jeg Adam Curtis, en utmerket dokumentarskaper. Dokumentarseriene hans anbefales fremdeles like varmt.
• 13/5 — Gode råd fra en innbilt vismann til hans innbilte noviser…
• 21/5 — En rar liste med korte aforismer, forsøksvis etter Nietzsches mal. Litt pinlig, men heldigvis er noen av setningene er ganske bra.
• 7/7 — Virtualisme nevnes for første gang i bloggen med denne skisseaktige presentasjon. Spørsmålene jeg stiller er skuffende lite følge-naturlige.
• 21/7 — En lengre presentasjon av min ganske vanvittige politiske utopi.
• 31/7 — Jeg unnskylder kristne med den ene hånden og utfordrer dem med den andre.
• 2/9 — En selvsikker refleksjon over virtualisme med utgangspunkt i et sitat om Berkeleys idealisme.
• 8/9 — Tanker om symbolikk i eventyr, myter og generelt sett.
• 23/9 — Sannhetens historie, fritt etter antagelsen (min). “Fortsettelse følger” står det, men det gjorde det aldri. Jeg noterer.
• 5/10 — Noen kloke ord om epistemologi og tro.
• 12/10 — Jeg fant ved en tilfeldighet ut om desimaltid, og ble snart overbevist: dette er en veldig viktig sak å kjempe for.
• 27/11 — I am finally convinced that english will become the world language. I begin adapting immediately.
• 16/12 — I realize that Khrushchev might have been on to something when he dreamt of computer technology redeeming communism from its leg shackle bureaucracy.

Det var ikke bare behagelig å visitere min egen fortid på denne måten. Verst var det å oppdage hvor ofte jeg har vært patetisk. Det skal jeg slutte med.

Stykke 58 fra Hinsides Godt og Ondt:

“Har man mon lagt mærke til, i hvilken grad den ydre lediggang eller halvlediggang er nødvendig for et egentlig religiøst liv (såvel for dettes mikroskopiske yndingsarbejde: selvransagelsen, som for den blide sindighed, der kaldes ‘bøn’ og som er et stadigt beredskap for ‘Guds komme’), jeg mener lediggangen med god samvittighed, den ældgamle og blodets, som står nær den aristokratiske følelse, at arbejde er vanærende — ved nemlig at forsimple sjæl og krop? Og at følgelig den moderne, larmende, tidsforbrugende, selvstolte, dumstolte arbejdsomhed mere end alt andet opdrager og forbereder netop til ‘mangel på tro’? Blandt dem, der for eksempel nu lever i Tyskland på afstand av religionen, finder jeg mennesker, hvis ‘fritænkeri’ er af forskjellig art og udspring, men fremfor alt et flertal af mennesker, hvis religiøse instinkter er blevet opløst af arbejdsomhed, fra slægtled til slægtled: så at de slet ikke mere ved, til hvad gavn religionerne er, og som blot ligesom registrerer deres tilstedeværelse i verden med en slags dump forbavselse. De føler sig allerede rigeligt optaget, disse brave folk, om det så er af deres forretninger eller af deres fornøjelser, for slet ikke at tale om ‘fædrelandet’ og aviserne og ‘familiens pligter’: det lader til,at de overhodet ikke har tid til religion, især fordi det forbliver uklart for dem, om dette drejer sig om en ny forretning eller en ny fornøjelse — for det kan ikke passe, siger de til sig selv, at man går i kirke bare for at ødelægge sit gode humør. De er ikke fjender af de religiøse skikke; forlanger man i visse tilfælde, fra statens side for eksempel, deres deltagelse i sådanne skikke, så gør de, hvad man forlanger, som så meget andet man gør — med en tålmodighed og bedskeden alvor og uden synderlig nysgerrighed og ubehag: — de lever netop for meget på afstand og udenfor til at føle behov for et eget for og imod i sådanne sager. Til disse ligeglade hører i dag det store flertal af tyske protestanter fra middelklassen, især i de store, arbejdsomme handels- og trafikcentrer; ligeledes det store flertal af arbejdsomme lærde og hele universitetsapparatet (undtagen teologerne, hvis tilstedeværelse og muligheder sammesteds giver en psykolog stadig flere og stadig mere spidsfindige gåder at gætte). Man gør sig sjældent fra fromme eller bare kirkeligt-sindede menneskers side en forestilling om, hvor meget god vilje, man kunne sige vilkårlig vilje, der nu om dage skal til, for at en tysk lærd tager problemet religion alvorligt; ud fra hele sit håndværk (og som sagt ud fra den håndværkeragtige arbejdsomhed, som hans moderne samvittighed forpligter ham til) hælder han til en overlegen, næsten elskværdig munterhed over for religionen, hvori der undertiden blander sig en let ringeakt rettet imod den åndelige ‘urenhed’, som han forudsætter overalt, hvor man stadig bekender sig til kirken. Først ved hjælp af historien (altså ikke ud fra hans personlige erfaring) lykkes det den lærde at nå til en ærbødig alvor og en vis forlegen hensyntagen over for religionerne; men når endda han har løftet sin følelse til taknemmelighed over for dem, så er han med sin person ikke kommet så meget som ét skridt nærmere til, hvad der stadig holder stand som kirke eller fromhed, måske snarere omvendt. Den praktiske ligegyldighed over for religiøse sager, som han er født og opdraget til, plejer hos ham at sublimere sig til en varsomhed og renlighed, der skyr berøringen med religiøse mennesker og sager; og det kan ligefrem være dybden i hans tolerance og menneskelighed, der byder ham at vige uden om den forfinede betrængthed, som den tolerante holdning selv fører med sig. — Enhver tid har sin egen guddommelige slags naivitet, som andre tidsaldre kan misunde den at have fundet på: — og hvor megen naivitet, ærværdig, barnlig og uendelig tumpet naivitet ligger der ikke i denne den lærdes tro på sin egen overlegenhed, i hans gode samvittighed ved hans tolerance, i den uafvidende, ligefremme sikkerhed, hvormed hans instinkt behandler det religiøse menneske som en mindreværdig og lavere type, som han selv er vokset udover, henover, opover — han, den lille, indbildske dværg og pøbelmenneske, den flittig-flinke, der arbejder med både hoved og hænder for ‘ideerne’, ‘de moderne ideer’!”

Stykke 24 fra Hinsides Godt og Ondt:

“O sancta simplisitas! Hvor løjerligt forenklet og forfalsket lever dog mennesket! Man kan ikke undre sig færdig, når man først en gang har fået blik for dette under! Hvor har vi dog gjort alt omkring os lyst og frit og let og enkelt! Hvor har vi dog forstået at give vore sanser adgang til alt muligt overfladisk og vor tænkning en guddommelig lyst til kåde spring og fejlslutninger! — Hvor har vi dog lige fra begyndelsen forstået at opretholde vor uvidenhed for at nyde en næsten ubegribelig frihed, ubetænksomhed, uforsigtighed, friskhed, munterhed i livet, ja, livet selv! Og først på denne herefter faste granitgrund af uvidenhed har videnskaben indtil nu kunnet rejse sig, viljen til viden på grundlad af en meget mægtigere vilje, viljen til ikke-viden, til det uvisse, til det usande! Ikke som dens modsætning, men derimod — som dens forfinelse! Om så selv sproget, her som andetsteds, ikke kan komme ud over sin klodsethed og bliver ved at snakke om modsætninger, hvor der blot gives grader og forskellige fine trin, og om så også moralens legemliggjorte tartufferi, der nu hører til vort uovervindelige ‘kød og blod’, fordrejer ordene i munden selv på os vidende: nu og da fatter vi det og ler ad, hvordan selv den bedste videnskab helst vil fastholde os i denne forenklede, helt igennem kunstige, tilrettedigtede, tilretteforfalskede verden, hvordan den ufrivilligt-villigt elsker fejltagelsen, fordi den, den levende — elsker livet!”

Denne fabelaktige filmen er laget av undertegnede og hans bror. Det er den evige historien om en veldig liten ku som lærer at det ikke er lurt å gå ut på eventyr når man bare er en veldig liten ku.

Musikken er hentet fra spillet Cave Story.

Dette er et (urimelig langt) svar på spørsmål jeg fikk i en kommentartråd på Ars Ethica.

Koherentisme

Ulf skriver til meg:

[Det høres] veldig ut som om det du leter etter er koherentisme som just er en epistemologisk teori som hevder at ingenting er absolutt sant, men at eventuell kunnskap dømmes etter om hvorvidt den øker koherensen i det du tror på. Altså, alt kan forkastes, men noe vanskeligere enn annet. For eksempel er visse basale påstander innen fysikk vanskelig å forkaste fordi de gjensidig bekrefter de fleste ting du opplever og tror på. Så må man selvfølgelig huske å bruke Ockhams Razor.

Jeg måtte lese meg litt opp for å finne ut nøyaktig hva dette begrepet egentlig viser til. Etter litt frem og tilbake, fant jeg ut at epistemologisk koherentisme er en berettigelsesteori som vektlegger koherens som kriterie for når tro kan gis statusen kunnskap.

Etter å ha tenkt en del over saken, kom jeg frem til at koherentisme er en akseptabel løsning — på et problem som er filosofisk uvesentlig. For etter mitt syn kan tro strengt tatt bare være berettiget når den er sann. Og siden “ingenting er sant”, kan ingen tro være ordentlig berettiget. Følgelig finnes det i mitt hode bare grader av gunstighet for trospåstander (innenfor forskjellige typer trospåstander, hvor den vitenskapelige typen kun er en blant flere). Koherentismen er altså, slik jeg oppfatter det, en teori av kun vitenskapsteoretisk interesse.¹ Spørsmålet om hvilke kriterier som skal kreves av påstander for at de skal gis den i en forstand symbolske statusen “berettiget tro” er uten all verdens filosofisk konsekvens.

Her vil jeg gjerne gi en nærmere forklaring av min epistemologi, med utgangspunkt i to begreper jeg er veldig opptatt av, 1) ontologi og 2) uberettiget tro:

Virkelighetens uoppnåelighet

Førstnevnte er det ikke så mye å si om, siden jeg er av den tro at sannhet om den ytre virkelighet — sannhet i den filosofiske, absolutte betydning av ordet — må være altomfattende for å være uttømmende. Det går altså ikke an å oppnå en fullstendig sannhet om isolerte deler av virkeligheten (f.eks. de minste bestanddeler) uten å gjøre rede for helheten. Eller for å gi mystiker-versjonen: Universet er udelelig.

Dette er grunnen til at sannhet er uoppnåelig. Og videre; vitenskapens gradvise forbedring og tilnærming er altfor uforutsigbar til at filosofien kan legge særlig mye vekt på de flyktige enkelt-teorier.

Trossetningen min om virkelighetens uoppnåelighet tjener først og fremst til å motstå den universelle tilbøyeligheten til absolutisme — en tilbøyelighet som har forårsaket enormt mye unødvendig forvirring og elendighet opp gjennom filosofihistorien.²

Fiksjonens gunstighet

Om “uberettiget tro” er det langt mer å si, men dette temaet er særdeles vanskelig. Jeg har forsøkt mange ganger å sette ord på området jeg sikter til, men har ikke klart det (i hvert fall ikke godt nok). Forhåpentligvis vil øvelse før eller siden gjøre mester, så jeg forsøker igjen:

Berettigelse (justification), i vitenskapsteoretisk sammenheng, handler om kriterier for å bedømme våre virkelighetsbeskrivelsers presisjon. Presisjon er selvfølgelig svært viktig, men dette er ikke den eneste viktige egenskapen beskrivelser kan ha. Upresise forenklinger er også viktige, av grunner jeg skal forklare. (Selv usaklig tankespinn er viktig, men den saken får vente til en senere anledning.)

Begrepet fiksjon burde etter min mening være helt sentralt i epistemologien. Det kunne ikke vært lengre unna en slik posisjon i dag: Det er forvist fra filosofien (som dikterne fra Platons idealsamfunn). Men dette er å skyte seg selv i foten: For ingenting er sant, ergo er alt fiksjon i større eller mindre grad. Enkelte fiksjoner er særdeles presise og nyttige, herunder all vitenskap — men det er stadig fiktivt. Vitenskap er det å modellere virkeligheten med fiksjon.

Det finnes ingen hellig grense fiksjoner kan krysse for å bli transformert til sannhet (i den filosofiske, absolutte betydningen av ordet). Overgangen fra eventyr til relativitetsteori eller fra drøm til våken opplevelse er flytende.

Dette er altså utgangspunktet mitt. Alt er fiktivt. Og, for å gjenta meg selv, en god måte å bestemme seg for hvilke fiksjoner man bør ta vare på (på bekostning av andre) er å formulere kriterier, som for eksempel koherens.³ Men hvis man forkaster alt som ikke er empirisk kunnskap har man satt seg selv i fengsel. Man vil da gå glipp av så altfor mye verdifullt (ikke bare av estetisk verdi, men også praktisk).

Koherentisme er på sett og vis kilde til et stort problem her: Hvordan kombinere vitenskapelighet og utenforvitenskapelighet? En populær løsning er å dele seg i to: Å være strengt vitenskapelig i arbeidstiden mens man er konseptuelt løssluppen (f.eks. religiøs) på fritiden. Dette fungerer kanskje for flertallet, men for tenkende mennesker betyr en slik løsning en krigserklæring mot seg selv. Én teori må dominere. Og den beste måten for en teori å sikre dominans, er å bli så omfattende og sammenhengende som mulig.

Jeg tror de fleste tenkende mennesker i dag ufrivillig er slagmarker. Problemet er at deres dominante teori ikke klarer å erobre hele fiksjonens område. Og utenforvitenskapelighet er så godt som uunnværlig, så det har en tendens til å oppstå ubehagelige sammenstøt mellom viljen til utenforvitenskapelighet og viljen til vitenskapelighet.

Dette problematiske utenforvitenskapelige feltet er det altså jeg har den sterkeste filosofiske interesse for. For å analysere feltet, vil jeg (på en litt klosset måte) dele begrepet fiksjon inn i tre typer:

1. De vitenskapelige fiksjoner.
2. Allegorier og andre slags fiksjoner som på en eller annen måte handler om virkeligheten, men som er grovt forenklende, og mer eller mindre åpenbart ikke i nærheten av sannheten. Ting som religiøse myter og common-sensiske antagelser (opplevelsen av viljens frihet, jegets enhet, kroppslighet, jordens stilleståenhet osv).
3. Fiksjoner som overhodet ikke handler om virkeligheten, men som er et uttrykk for et “fritt spill mellom fakultetene”, som Kant muligens ville sagt. Herunder musikk, matematikk, pareidolia og denne videoen.

Nummer to er det mest misforståtte, og derfor det mest interessante. Det hersker bred enighet om at forenklinger er best å unngå (så godt man klarer) — jeg er av en ganske annen mening. For å forklare, går jeg veien om et Leibniz-sitat, hvor han presenterer to ulike sannhetsbegreper:

There are two kinds of truths: those of reasoning and those of facts. The truths of reasoning are necessary and their opposite is impossible; the truths of fact are contingent and their opposites are possible.

Truths of fact er viktige for å beherske naturen, men altfor fjerne og kompliserte til å ha et personlig forhold til (det koster et livslangt arbeid å komme til bunns i en moderne vitenskap). Truths of reasoning er altfor kalde. De er abstrakte former, tomme for meningsinnhold. En tredje slags sannhet trengs: Mytisk sannhet. Under dette begrepet regner jeg selvfølgelig religionenes dramaturgiske strukturering av bl.a. tid og makt, men også mer realistiske/vitenskapelige formuleringer. Enkle generaliseringer (om elementene eller moralen eller meningen med livet) må gis tilbørlig respekt. For det er her — i en distanse til tingene justert etter vår forståelses kapasitet (og prioritet) — at vi oppnår opplevelsen av erkjennelse. Det er på denne avstand at vi i størst grad begriper virkeligheten.

Individets forståelse har overhodet ingen mulighet til å omfatte hele vitenskapens forståelse, og følgelig er det aller meste av det vi bevisst og ubevisst tror på allerede falsifisert. Dette sårer kanskje en tradisjonell filosofs stolthet, men — for å være edruelig: dette presenterer i realiteten kun en utfordring. Jeg vil nesten kalle det en mysterie-utfordring, for her ligger det arkaisk visdom.⁴

Den mytiske erkjennelsesbegrep er min løsning på utfordringen: Påstandene vi hviler vår erkjennelse på er nødvendigvis mytiske på den måten at de nødvendigvis er grove forenklinger; hvis vi hadde insistert på å få med enhver nyanse, ville vi aldri kunnet tre frem for det store bildet, hvor man kan slukke tørsten etter følelsen av å beherske verden. En slik innsiktsfølelse er riktignok falsk, og følgelig flyktig, men dette kunstige sollyset er (etter min mening) det beste og gunstigste livet har å by på, intet mindre. Det krever bare at man tillater seg innlevelse, noe det gamle håpet om å oppnå endelig sannhet forbød. Dette håpet fikk mao. de fleste (redelige) filosofer siden Platon til å begrave seg selv levende! –

Mytisk sannhet er kanskje et dårlig begrep. Det er i hvert fall litt snevert for et ord som skal dekke alt fra psykedelisk tankespinn (via metafysikk og patafysikk) til forskerens mentale laboratorie. Og kanskje det viktigste: den ureflekterte hverdagslige forestillingsverden.

Punchlinen overlater jeg til Nietzsche. Dette er stykke 4 fra Hinsides Godt og Ondt (i sin helhet):

At en dom er falsk er dog for os ingen invending mod denne dom; det er måske derved, at vort nye sprog lyder mest fremmed. Spørgsmålet er, hvorvidt en dom er livsbefordrende, livsopretholdende, artsopretholdende, måske endog artsopdrættende; og vi er grundlæggende tilbøjelige til at påstå, at de falskeste domme (hvortil de syntetiske domme a priori hører) er de for os mest uundværlige, derved at mennesket ikke kunne leve uden at lade de logiske fiktioner gælde, uden at måle virkeligheden efter den pure opfundne verden af noget ubetinget og sig-selv-ligt, uden bestandigt at forfalske verden ved hjælp af tal — at det at give afkald på falske domme ville være at give afkald på liv og en livsfornægtelse. At vedkende sig usandheden som en livsbetingelse betyder ganske vist på farlig vis at byde de vante værdifornæmmelser trods; og en filosofi, der vover dét, stiller sig alene derved hinsides godt og ondt.

Kant

Jeg skrev det følgende om sannhetsbegrepet:

Det er to områder, det virkelige og det virtuelle. Det virkelige er som Kants ding an sich, umulig å formulere sannheter om. Det virtuelle, på den andre siden, kan det finnes frem til absolutte sannheter om. Matematikk er kron-eksempelet på sannheter om noe virtuelt.

Ulfs svar:

Her synes jeg det er rart at du refererer til Kant’s “ding an sich”, som én del av en metafysisk todeling uten å vurdere den andre delen i lys av Kant. Der du gjør en todeling har Kant gjort en tredeling, men du nevner matematikk som kroneksempelet, Kant nevner matematikk (7+5=12) som kroneksempelet på en syntetisk apriori påstand.

Det er en enkel grunn til at jeg ikke bruker Kant bedre, og det er at jeg ikke har god nok kjennskap til filosofien hans. Men jeg tror svaret på utfordringen din er at alle Kants tre deler (syntetisk apriori, syntetisk aposteriori og analytisk apriori) faller innenfor det jeg kaller det virtuelle sannhetsområdet. Syntetisk aposteriori er det som gjør meg litt usikker. Grunnen til at jeg regner det som under virtualitet, er at det er (prinsipielt) mulig å finne frem til absolutt sikkerhet om slike påstander. Men på den andre siden har syntetisk aposterioriske påstander selv virkeligheten til objekt, og den er det umulig å finne frem til sannheten om.

Forresten: Denne våren har jeg planlagt å ta for meg hans “Kritikk av den rene fornuft”, så det blir trolig mer Kant her til bloggs.

Hume

Ulf skriver:

Siden du gjør en todeling er det kanskje enda mer relevant å sammenligne med Hume, som deler mellom Matters of Facts og Relations of Ideas, der Matters of Facts er konkrete opplevelser av verden, mens Relations of Ideas er f.eks. aritmetikk, logikk.

Denne delingen er til forveksling lik Leibniz sin! Heldigvis, for da har jeg allerede gitt mitt svar. Forkortet versjon: “Jeg er vesentlig sett enig, men vil legge til at det finnes en interessant mellomting.”

Hume har jeg heller ikke lest ordentlig. Burde jeg?

___

1. Om måten jeg bruker begrepene epistemologi og vitenskapsteori: Epistemologi betyr kunnskapslære, og var opprinnelig en gren av filosofien som omhandlet spørsmålet om hvordan sannhet var tilgjengelig. Nå, siden jeg forutsetter at sannhet om verden ikke er tilgjengelig i det hele tatt (i motsetning til sannheter om det virtuelle), må jeg degradere teorier som koherentisme fra epistemologi til vitenskapsteori (hvilket er et mer beskjedent begrep). Men epistemologi blir ikke derved etterlatt som et spøkelsesbegrep — det får andre oppgaver å ta seg av: Kants transcendentalfilosofi er, slik jeg forstår denne, et godt eksempel på det jeg mener er epistemologiens rette område. (Men Kant går etter min mening ikke på langt nær langt nok. For å si det billedlig: Kant oppfant vingene, Nietzsche og Jung brukte dem.)

2. På den andre siden: uten de mange århundrene med manisk depresjon ville filosofien ha vært mye fattigere på utspekulerte ideer, og vår resistans for feiltakelser ville ha vært (enda) lavere.

3. Det er selvfølgelig ikke nødvendig å bevisst arbeide med slike kriterier, siden underbevisstheten gjør dette automatisk for oss. (Apropos, det slo meg hvor underdanig jeg er til min egen underbevissthet: Det meste av mitt bevisste tankearbeid går med til forsøk på å ekplisere dunkle tanker som finnes og allerede er i bruk i meg, uten at jeg har blitt briefet! — Er underbevisstheten min sekretær, eller er det motsatt?)

4. Bokstavlig talt arkaisk. Som jeg har skrevet om tidligere, har jeg ingen tro på at de gamle var så dumme at de tok mytene sine bokstavlig.

A: «Taushet er som regel det klokeste valget.»

B: «Ikke hvis de tilstedeværende er unge eller ikke kjenner hverandre, og er nervøst nysgjerrige på hverandres status, for da kan disse personene lett tippe over i forfengelighet eller selvmedlidenhet. I et slikt tilfelle er det best å si noe som er lite verd, fordi dette kan bidra til å etablere et trygt og derved fruktbart utgangspunkt for en fortsettelse, så den samlede verdien av samtalen kan bli større.»

A: «Det er sant. Men hvis man røper dette motivet, som f.eks. ved at det aktuelle utsagnet blir oppsiktsvekkende lite verdifullt — da har man skutt seg selv i foten, for de tilstedeværende kommer til å stusse seg inn i meta-spiraler og bli svært forvirrede. Hvis situasjonen allerede er nervøs, er forvirring det siste man vil legge til.»

B: «Det trenger ikke å føre til forvirring. Det kan også lette på den nervøse stemningen. La oss si at den som kommer med det verdiløse utsagnet heter X, og de andre heter Y og Z. Disse andre får, etter Xs utsagn, anledning til å komme med et enkelt spørsmål for å oppklare en formodentlig selvsagt forvirring. Et slikt spørsmål vil ikke stille spørreren i et dårlig lys, og heller ikke koste den en dråpe anstrengelse, nesten uansett hvilket svar det fører til. Med andre ord: Ballen kastes tilbake til X, og denne får en ny sjanse. Det naturlige svaret for X (hvis han er som meg) ville da være å analysere sitt eget verdiløse utsagn — og siden imponerende analytisk improvisasjon er en ganske vanskelig øvelse, vil det antageligvis slå litt feil. Altså: X blir provosert til å si noe som er akkurat passe verdiløst!»

A: «Jeg overser noen mindre viktige reservasjoner her, og sier meg enig.»

B: «Men tilbake til påstanden din, la meg ta den mer alvorlig: Hva får deg til å si at taushet som oftest er det beste?»

A: «Fordi det er lite gunstig å samtale for sosialitetens skyld. Man bør holde seg over en viss terskel. Og når man holder seg over en viss terskel, da er det i de fleste sosiale situasjoner ikke så mye igjen å ta av. Det er på dette punktet jeg fraråder å ty til bortkastet pjatt — la det heller ebbe ut på en litt pinlig måte, om det er alternativet.»

B: «Hvor universelt tenker du dette?»

A: «Ganske universelt. Vel, dette fortjener en digresjon: — Det finnes selvfølgelig unntak, hvor det er gunstig å samtale for sosialitetens skyld. Og faktorene dette avhenger av varierer fra person til person. Det kan for eksempel være at man ikke evner noe annet enn sosialitet. Eller det kan være en god strategisk beslutning å være sosial i enkelte situasjoner, for å kjøpe seg anledning til å gjøre gunstige ting på et annet tidspunkt. I et samfunn er det viktig å holde ved like tillitsbånd, så ingen blir utrygge, for det er mer fordelaktig å ha et tillitsfullt og sosialt samfunn enn et mistroisk og kontemplativt. Altså: Jeg mener det ganske universelt, men ikke slik at jeg kommer til å presse det på noen.»

B: «Press er vel heller ikke det beste virkemiddelet i en slik situasjon. Som enkelte gamle kinesere sikkert ville sagt: Man skal ikke presse der hvor det er motstand — omgå heller problemet.»

A: «Godt sagt. — Men her vil jeg faktisk gjerne understreke viktigheten av andre verdier enn våre her: På samme måte som at man godtar dårlige argumenter for å beholde husfreden, slik bør man også til en viss grad gå med på falske idealer for å beholde samfunnets stabilitet.»

B: «Spennende tema! Hvilke falske idealer tenker du på?»

A: «Kjærlighet, frihet, ydmykhet, sosiabilitet, slike ting. Disse verdiene har en problematisk begrunnelse, men enda mer problematisk vil det være om den jevne borger opplever dem som problematiske! Disse verdiene er samfunnsbærende. Ikke fordi de er sanne, men de ville ikke ha erobret verden om det ikke var for at de var best til noe…»

B: «Jeg ser! Enkelte idealer har erobret verden. Vi lever under et imperie, og bør opprettholde den høyst gunstige pax idealica! Det er akkurat som i politikken; man bør ikke forandre den nåværende orden utenfra og med våpen, men innenfra, med lure sjakktrekk i riktig retning.»

A: «Dette ble en glimrende digresjon! Vi kunne gjerne avsluttet her, men jeg er ikke helt ferdig med å svare på spørsmålet om hvorfor taushet som regel er klokest: Motiver er bare ett aspekt. Et annet jeg vil ta opp er vanskelighetene med å uttrykke seg: Det er lite gunstig å forsøke å si noe når man har lav sannsynlighet for å lykkes med overføringen. Siden vanskelighetene med å uttrykke seg øker hurtig med temaets kompleksitet eller fremmedhet (man kunne nesten lagt til gunstighet her —), er det som regel best å finne andre, sikrere uttrykksmåter for slike tanker enn den muntlige.»

B: «Så muntlighet er bra for to ting: 1) Grooming, og 2) Overføring av enkle eller velkjente opplysninger, som på tross av at de er enkle eller velkjente, ønskes å formidles?»

A: «En ting til: De mange slags sosiale spill kan være interessante å observere utenfra. Kanskje det til og med kan være gunstig å delta i slike spill personlig også av og til — den vises interesser er uransakelige…»

B: «Nå glemmer du viktige ting som oppdragelse av barn og generell folkeopplysning.»

A: «Ja, faktisk gjorde jeg det. Du har rett, og det er et viktig nok punkt: Noen må være menneskegartnere. Men først må disse bli vise. Og da er selvutvikling første bud.»

B: «Er det nå vi lar det ebbe ut på en litt pinlig måte?»

A: «Ja…»

Jeg forestiller meg julenissens opprinnelse som et lurt triks for foreldre i gamle dager som ville forhindre at barna følte skyld når de mottok gaver. Altså svært høysinnet.

Med storsamfunnet og kapitalismen ble julen uunngåelig nok grundig avfortryllet. Julegaver er nå redusert til lite mer enn et sosialt regnskap. Julen er et blitt et beklemmende spill. Det er ubehagelig å gå rundt i en tilgloret by for å handle gaver man ikke liker til folk man ikke liker å få gaver fra. Smilene på julaften kommer først og fremst av medfølelse med hverandres usagte frustrasjon.

Og internett undergraver nytteverdien av gaveutveksling fullstendig: Alle gode ting (musikk, filmer) kan lastes ned gratis. Vi står igjen med et valg mellom å gi noe kjedelig eller noe ubrukelig.

Jeg har ikke noe imot en rituell feiring av vintersolverv, men slik julen fungerer i dag er bare tåpelig.

Hvis man insisterer på å gi noe, kan man gi til veldedighet (jeg foreslår Wikimedia). Hvis man insisterer på å få noe, kan man bli enige om å laste ned anbefalte ting til hverandre, eller sette sammen en mixtape for hverandre.

Jeg insisterer verken på å gi eller få. For meg er julen et familie-rituale, og jeg mener tiden investeres bedre hvis man bruker den på å gjøre ting med familien. Hvilke ting man bør gjøre avhenger selvfølgelig veldig av familien. Med min familie kunne jeg tenke meg å sitte og diskutere foran en peis. Og kanskje spille Monopol et par ganger. Og lage pepperkakehus med abstrakt arkitektur. Forhåpentligvis snubler vi over noe som kan være bra å gjøre tradisjon av.

Et godt rituale kunne forresten vært å studert julens opprinnelse i saturnalia og andre solverv-fester. Funnet ut hvor symbolene kom fra. Gjennomskuet galskapen.

Når du ser et faktisk helikopter, skapes et innbilt helikopter automatisk i hodet ditt. Et virtuelt helikopter. Dette innbilte helikopteret er først vagt, men du går litt nærmere og samler mer sansedata fra det faktiske helikopteret, og ganske snart har du et temmelig presist innbilt helikopter i hodet ditt. Etterpå studerer du fysikk, og supplerer det innbilte helikopteret med innbilte naturlover, noe som gjør presisjonen overvelmende: Du erklærer at du har forstått helikopteret. Du begynner å forveksle det innbilte helikopteret med det ekte, og glemmer på den måten det grunnleggende skillet mellom subjekt og objekt.

Når du sitter hjemme, eller et annet sted uten faktiske helikoptre, er selvfølgelig det innbilte helikopteret fortsatt tilgjengelig. Det er ikke avhengig av noe faktisk helikopter, selv om det hjelper å ha et slikt i nærheten, for å fylle inn alle detaljene som er lette å glemme.

Hvis du går tilbake til det faktiske helikopteret, og klarer å fokusere innbilningen på noe annet enn helikopteret (dette kan være vanskelig; lettest å prøve med er kanskje sterke minner) — øyet vil her motta bildet av et helikopter, men bevisstheten vil knapt registrere noe. Inntrykkene fra øyet kan ikke i en slik situasjon konkurrere med de subsidierte inntrykkene fra hukommelsen: Innbilningen domineres følgelig av minnet, mens synet blir et sløret bakgrunnsbilde.

Vanligvis er det motsatt, for synsinntrykkene har fra evolusjonens side så godt som enerett på innbilningskraften. Den beste måten å løsrive innbilningen fra de presise simulasjoner av den ytre virkelighet er å nekte den sanseinntrykk. I mørket kan det innbilte helikopteret drømmes frem med overbevisende realisme.

Konklusjon: Å bruke så mye av innbilningskraften til å simulere fysiske objekter som det evolusjonen har gitt oss tilbøyeligheten til, er sløsing av mentale ressurser. Det var en lur anordning i en annen tid, da rovdyr var en trussel, men nå er truslene våre usynlige (abstrakte, strukturelle).

Tiltak: Eksperimentere med innbilningskraften sin. Øvelse kan gjøre den løsere forbundet med sansedata (målet er ikke å miste evnen til presist å simulere, men å kunne velge simulasjon bort til fordel for “hensiktsmessig dagdrømming”). Genialitet krever nettopp denne frigjøringen av prosessorkraft.

Sanseapparatet vårt får enormt mye input. Dette havet av informasjon blir behandlet og forvandlet til en overkommelig brøkdel, lenge før det når bevisstheten («bevisstheten» brukes her synonymt med «jeget»). Jeget har en naturlig tilbøyelighet til å ta på seg oppgaven med å videreforedle informasjonen ytterligere, slik at man på den måten gjør hele systemet (kroppen-som-saksbehandler) en tjeneste – forutsatt at man klarer å internalisere de nye algoritmene [ordforklaring].

Den letteste måten å internalisere en algoritme, er å tro på den, dvs. metodisk forveksle forenklingen med virkeligheten, med det formål å finne alle uoverensstemmelser det måtte finnes og deretter forklare/bortforklare disse. (Denne prosessen kaller Nietzsche treffende for «renslighet».)

Mennesker er uhyre flinke til å tro. Vi kan rettferdiggjøre nesten hvilke som helst postulater. Problemet er det som kalles overtro: Når menneskene blir besatte av troen på spesifikke trospostulater. Forvekslingen med virkeligheten blir da så gjennomført at man, når ens forestillinger bryter sammen av indre selvmotsigelser, faktisk kan bli revet i stykker sammen med dem. Eller når troen blir blass: man blir selv blass!

Overtro er, for å se det klinisk, en tilstand som har akseptabel funksjonalitet til lav kostnad i et svært snevert spekter av mulige omstendigheter. Det skal ikke mye til for å rokke ved selve fundamentet til en overtroisk. De er derfor sårbare. Beskrivelsen jeg nå har gitt fungerer som en diagnose: å se på overtro som en memetisk sykdom er den mest fornuftige måten jeg finner.

For å behandle denne sykdommen må først noen spørsmål besvares:

• Hva er egentlig helse i denne sammenhengen?

Det kan forklares som tre evner: 1) å kunne leve seg inn i enhver tro, 2) å kunne undergrave enhver tro, og 3) å kunne navigere mot god tro uten å fundere det gode i det sanne (for da vil man forstenes).

• Hvordan oppstår overtro?

I forhistorisk tid var troen en privatsak, siden man ikke hadde så mye språk. Der troen deltok i fellesskapet, var som regel disse gruppene små nok til at man lett kunne dominere dem. Derved ble de lett preget av individer. Med sivilisasjonen kom folkemassene, og plutselig levde troen sitt eget liv. De siste trospregende individene kan kalles profeter. I forhistorien var det profeter over alt. I dag er det ingen. Og grunnen er jordbrukssamfunnet. For med dette kom de store folkemasser og imperiene. Troen var dømt til å bli et politisk virkemiddel. (Et kategorisk imperativ? En sauehund!)

Overtro er et naturlig feiltak, alle må gjennom det. Problemet med det «siviliserte» trosbegrep i forhold til det primitive, er at det er svært vanskelig å tillate seg å ta tvilen på alvor i våre samfunn. Det kjempes iherdig med å finne måter å overse det feiltaket man er viklet inn i med god samvittighet, og med god grunn: For samfunnet må falle hvis troen faller! Og selv må man bli en folkefiende. – Hvem ønsker i utgangspunktet dét?

• Har overtro noen sikre symptomer?

Ja. Som regel er smigrer den overtroiske sin besettelse. Den kaller troen sin for sannhet, og ser ofte trusler i alternativer, noe som gjør at den overtroiske er intellektuelt anstrengt. Sinte er de også ofte – de er jo «rettferdiggjorte»!

• Hva med medisin?

Jeg kan foreslå Nietzsche. (Jeg brygger også på noe selv…)

Det mektigste og farligste begrepet tenkelig er «sannhet».

Det er med sannhet som med krig: det var mye enklere i gamle dager. Gamle menn fortalte nyttige skrøner. Det verste som kunne skje var at fanatikere tok det for bokstavlig. En opplagt måte å forhindre dette på var absurditet.

Dette uskyldige virkemiddelet skulle merkelig nok bli skjebnesvangert: Fanatiske kulter klarte å ta selv absurde fortellinger til seg som religiøse sannheter. Absurditeten ble forstått som et tegn på mystisk dybde. Selv kultens opplyste fåtall klarte å leve i den religiøse spenningen mellom «det overnaturlige og det naturlige», eller med andre ord: mellom den absurde fortellingen og levd erfaring.

Før menneskets sivilisasjonen var der et utmerket fåtall som hentet sitt mandat fra egen levd erfaring – og som formulerte sin visdom på den eneste måten tilgjengelig for dem: billedlig. De barbariske samfunn hadde faktiske oppvåknede, som tygde verden for folket sitt og matet dem med oppgulp: spennende, absurde fortellinger som inneholdt hint til vital informasjon. Eventyrene ble holdt levende av alle (fordi de var spennende, klassiske, tradisjonelle), mens en mindre gruppe også ble initiert i eventyrenes bakenforliggende mening (at det var hukommelseshjelp for å huske kalendersystemet; at det ga rollemønstre og forbilder; at det ga et samfunn et følelsesfellesskap ved at man fikk et felles billedlig språk for å uttrykke følelser og vanskelige tanker).

I og med det siviliserte liv og samfunn ble det vanskeligere å få et direkte forhold til naturen og ens egen levde erfaring utenfor sosiale rammer. Snart var selv fjelltopper blant mennesker oversvømt av «kulturen»: samfunnets tradisjonelle oppspinn. De opplyste få ble færre, mens de overtroiske fikk høstet mektige sympatisører.

Med opplysningstiden kom vitenskapen for å ta et oppgjør med dette religiøse sludderet. Dessverre for oss (det intellektuelle borgerskap), er vitenskapens antibiotiske egenskaper uhyre vanskelige å tøyle. Snart hadde (den tidlige/umodne) vitenskapens sjelløse mekanisme tatt overtroens stafettpinne fra det religiøse sludder. Verden druknet ikke lenger av oppspinn, nå ble den kvalt av logisk positivisme, universalisme, instrumentalisme, utilitarisme – selv ikke demokratisk svermeri var under disse moderne fanatikerne!

Opplysningstiden gjorde med andre ord situasjonen mye verre – men også langt mer interessant! Den vitenskapelige tenkemåte har det enorme fortrinn overfor mystisisme at den tilstreber gjennomsiktighet; og et gjennomsiktig argument kan gjennomskues! Den moderne verden er forfallen og degenerert, men har aldri vært mer fruktbar. Vi har allerede høstet profeter: Spinoza, Nietzsche, Jung.

Vår situasjon, den såkalte «postmoderne» situasjonen, er karakterisert av nihilisme: Vitenskapen har for lengst kastet stafettpinnen i sølen. Å rotfeste seg i Darwin eller Einstein er et utilfredsstillende teoretisk arbeid. Og for de av oss som nekter å involvere seg hvis det ikke er håp om en «libidinal konklusjon» – vi vet ikke hva vi skal gjøre lenger! Det psykedeliske hjørnet av samfunnet gjenoppliver mystisisme (minst like absurd som den klassiske), resten av oss er fanget i apati. («Her står jeg, har ikke krefter til annet!»)

Vi har ingen gane for absurde gamle skrøner, og er overbevist om at det er symptomatisk på en alvorlig lidelse å kunne livnære seg på vitenskapens aske. All tro har mistet sitt næringsinnhold. Vi gjenstår med tre valg:

1. Rotfesting av livet i arbeid eller sosialitet. Husk alltid å medisinere første tegn på fortvilelse med ekstrem distraksjon.
2. Forsøk på å omdanne dekadanse til en god ting. Resultatet er en åndeliggjort masochisme. (De kaller det som regel «kunst»!)
3. Forsøk på å omdanne dekadanse til en sterk nok interesse til å motivere en filosofisk fordypelse i problematikken, med håp om å løse den. (Dette krever en uanstendig intellektuell innbilskhet.)

Løsningen på nihilisme er virtualisme. Det vi ikke har innsett, er at sannhet er en umulighet og at det beste vi kan håpe på er en fiksjon som stemmer godt med virkeligheten – og like viktig: som stemmer godt med oss.

Den religiøse tenkemåte er feil: virkeligheten er ikke som den beskriver. Den vitenskapelige tenkemåte er også feil: vi har ingen plass i den virkeligheten den beskriver. Men disse to tenkemåtene er ikke i en nødvendig konflikt med hverandre. De er ikke gjensidig utelukkende. Virtualisme er intet mindre enn en høyere tenkemåte som omfatter dem begge.

Prisen er enormt høy. Man gir ikke fra seg håpet om sannhet uten videre.

Og hva er det jeg her foreslår som erstatning? – Begavet oppspinn!?…

(Fortsettelse følger.)

En fantastisk scene fra en svært stilfull filmatisering av Ramayana, hvilket er en av de aller viktigste blant de eldgamle indiske epos. De første 60 minuttene av filmen finnes på youtube, men der slutter det brått.

Sita Swayamvar, som klippet heter, betyr “Sitas utvelgelsseremoni” eller noe lignende. Sita er inkarnasjonen av Lakshmi, Vishnus kone. Rama (han blå) er inkarnasjonen av Vishnu. Jeg forsto ikke helt hvorfor de besøker jorden, men jeg tror det er fordi de på en eller annen måte skal hanskes med en demon (han som ler hele tiden).

Dette er en religiøs fortelling: men legg merke til fraværet av gravalvor. Det ligner (i likhet med greske og norrøne myter) mer et eventyr enn en religiøs fortelling slik vi kristne kjenner det.

Flere ganger i filmen vil jeg si det gis enkle nøkler for å fortolke den religiøse symbolismen:

• som når den lattermilde demonen er lagt som gjennomsiktig og rød oppå en scene hvor syngende kvinner blir offer for banditter. Demonens geberder ligner bandittenes, og det med god grunn, for demonen er her bare en personifisering av det å bli utsatt for banditter. Demonens personlighet (i vid forstand, altså inkl. utseende) er formet for å reflektere et vagt definert begrep om slemme ting generelt, hvor voldelige banditter er et belysende eksemplar.
• og, i mindre grad, når kongen viser babyen (husker ikke hvilken) til havet, og en kjempemessig avbildning av havguden dukker opp, tar imot babyen og kysser den på magen.

Havgudens personlighet i denne siste nøkkelen reflekterer måten havet oppleves av innbyggerne. Å guddommeliggjøre havet, å gi det en menneskelig (dvs. forståelig) personlighet, er å kommunisere opplevelsen av det — som kjent en uhyre vanskelig oppgave. En av religionens mange roller i samfunnet er på denne måten å sikre en viss enighet om omgivelsenes personlighet. Dette er en følelsesmessig enighet, noe som utvilsomt skaper et mer harmonisk samfunn enn våre vestlige/moderne overfladiske “kontraktssamfunn”.

Legg forresten merke til hvor mye av sin personlighet havguden låner av det havet han omringes av! Det er som at oversettelsen fra havets iboende personlighet til den symbolske (kommuniserbare) menneskeskikkelsen vi kaller havguden ikke kan gjøres uavhengig av det han skal symbolisere. Hvis han hadde blitt gjort uavhengig av havet i representasjonen av ham, ville vi kunnet ta feil av ham. Vi kunne for eksempel forstått havguden slik at han symboliserte noe annet eller mer enn han var ment å symbolisere (eller også mindre enn…). På den måten ville hele symbolspråket langsomt ha fordampet.

Og er ikke kristendommens historie nettopp historien om en symbolreligions selvoppløsning som følge av symbolets avkobling fra det symboliserte!? En uavhengig Gud, viser det seg, blir mer og mer abstrakt, helt til det Han symboliserer er et så ubegripelig Alt at det er til forveksling likt Intet. (Jødenes Jahve symboliserte det jødiske folket, det er derfor deres religion har beholdt sin konsistens — noe som bare ble forsterket av diasporaen.) Den kristne Gud, forstått som en symbolsk oversettelse fra sansenes opplevelser, viser til flere og ganske forskjellige vage følelser, svært avhengig av hvor viderekommen man er. Min antagelse er at veien ser omtrent slik ut:

1. først selvrettferdiggjørelse,
2. så håpløshet og pliktfølelse,
3. til sist intellektuell angst — kanskje med spesiell fokus på døden

– helt til Han er redusert til et tomt ord som har vært fryktelig tung å bære de siste to tusen årene. Et menneske som har kommet så langt som dette, er både lettet og skuffet, og er vekselvis det letteste og mest lettoppløselige mennesket som finnes. Denne situasjonen, med de høyeste og mest umenneskelige sannheter, paradokser og konflikter, er kristendommens mest verdifulle resultat. Forråtnelsen har blitt fruktbar jord, og det er vår.

Men tilbake til hedningesymbolikk: Den samme symbolske logikken som inderne bruker gjelder også for våre mer hjemlige hedninger, de som skapte vår egen kulturarv. Jeg er sikker på at det kan trekkes frem en rekke eksempler, men mest interessant for meg er troll. Det forekommer meg klart og tydelig at forestillingen om troll er diktet på bakgrunn av utvalgte deler av den norske naturens personlighet, deler som vekker oppmerksomhet og som gjerne er særegne for vår geografi. Jeg kan virkelig ikke tro at noen andre enn barn og byfolk kan ha trodd at trollene var ekte. Påstanden jeg har fått servert i gjennom skolen, at “man før i tiden trodde troll var virkelige”, er absurd! Jeg er helt sikker på at i hvert fall det kloke fåtall var fullstendig på det rene om hva trollene var: Pareidolia!

Og er: de er her fremdeles (hvis man bare besøker naturen), og jeg synes de fortjener å bli anerkjent og dyrket. Denne gang som nettopp det de er, symbolske oversettelser fra sansenes opplevelser.

Jeg kommer aldri til å gå lei av å gjenoppdage Nietzsche. Her er fire uendelig verdifulle sitater, uten sammenheng med hverandre, fra Hinsides godt og ondt:

81. Det er frykteligt at dø af tørst i havet. Er I da nødt til straks at salte jeres sandhed sådan, at den ikke engang længere — slukker tørsten?

98. Når man dresserer sin samvittighet, så kysser den én samtidig med at den bider i én.

143. Vor forfængelighed ser gerne, at det, vi gør bedst, netop skal gælde som det, der falder os sværest. Dette vedrørende oprindelsen til mangen en moral.

150. Rundt om helten bliver alt til tragedie, rundt om halvguden alt til satyrspil; og rundt om Gud bliver alt — ja, til hvad? Måske til ‘verden’? –

Kjør debatt!

‘Whatever can be thought of is an idea in the mind of the person thinking of it; therefore nothing can be thought of except ideas in minds; therefore anything else in inconceivable, and what is inconceivable cannot exist.’ 

Slik presenterer Russel det glimrende berkeleyanske argumentet for total idealisme (i boken The problems of philosophy). Han fortsetter:

Such an argument, in my opinion, is fallacious; and of course those who advance it do not put it so shortly or so crudely. But whether valid or not, the argument has been very widely advanced in one form or another; and very many philosophers, perhaps a majority, have held that there is nothing real except minds and their ideas. Such philosophers are called ‘idealists’. When they come to explaining matter, they either say, like Berkeley, that matter is really nothing but a collection of ideas, or they say, like Leibniz, that what appears as matter is really a collection of more or less rudimentary minds.

Den eneste feilen i argumentet er det siste leddet, påstanden om at det utenkelige ikke kan eksistere. Jeg ser ingen god grunn til ikke å la virkeligheten være utenkelig.

Men jeg ser en dårlig grunn: Idealistene er så forelsket i tanken at de ikke kan se den noe annet sted enn i verdens sentrum.

Påstanden om at tanken er fiktiv og det virkelige utenkelig er intet mindre enn en kopernikansk revolusjon. Påstanden er kanskje eldgammel (like gammel som Heraklit og Laozi) men såvidt jeg vet har den aldri blitt artikulert på en klar nok måte til at det har fått vellykket gjennomslag. Kanskje har tanken ikke engang blitt tenkt klart nok ennå.

Å tenke og skrive denne tanken er det viktigste og vanskeligste prosjektet jeg har. Fortell meg hvis det allerede har blitt gjort. (Bruddstykker kan forsåvidt hentes fra hele filosofihistorien. Jeg lurer faktisk på om det vil være et godt format med en gjennomgang av filosofihistorien, hvor jeg diskuterer filosofene kun ut fra deres relasjon til min egen mestertanke, slik at denne presenteres som en rød tråd gjennom historien. Tongue-in-cheek, selvsagt.)

I et forsøk på å finne ut mer om Leo Strauss, kom jeg over dette OK essayet, hvor en uhyre interessant påstand om Heidegger siteres:

Strauss summarizes Heidegger’s position as a Nietzschean discovery of nihilism, reached through a recognition of relativism, and arriving at last at the following point:

The fundamental phenomenon, the only phenomenon that is not hypothetical, is the abyss of freedom: the fact that man is compelled to choose groundlessly; the fundamental experience, i.e., an experience more fundamental than every science, is the experience of the objective groundlessness of all principles of thought and action, the experience of nothingness.

For en mektig misforståelse! Jeg blir ganske rørt. Hvis mennesket ikke sto i et tragisk nok lys under kristendommen, gjør det det i hvert fall under Heidegger!

Etterskrift: Jeg innser at jeg selv har misforstått: se min første kommentar nedenfor. Det jeg innså var at Heidegger ikke snakker om erfaring generelt, men mer spesifikt om erfaring i lys av sannhetssøking! Han leter etter gyldige erfaringer, mens jeg har ristet av meg akkurat den uvanen, så jeg feiltolket :) Denne misforståelsen betyr ikke at posten er verdiløs, bortsett fra en flau setning, som jeg diskret har overstreket.

Mot Heideggers påstand om at avgrunnen er det fundamentale fenomen, vil jeg si at fiksjonen er det fundamentale. Avgrunnen oppstår først som en feil i det programmet man tror man er — dette oppleves som en virvel av håpløs kompleksitet. Men det er bare når man faktisk mister motet at virvelen går over til å bli tomhet, og angsten går over til å bli kjedsomhet. Ut fra det lille sitatet over, antar jeg nå at Heidegger ga opp — og fant sin nye begynnelse i nederlaget!

Men virvelen er ikke et endepunkt, virkelig ikke en hvilebenk og i hvert fall ikke et utgangspunkt; om noe er virvelen en vei til erkjennelse om programmets natur. Angst er en utvei.

Det er for øvrig skittent av Heidegger å stjele et skinn av kredibilitet fra påstått historisk presedens; det burde være opplagt at førvitenskapelige mennesker ikke følte Heideggers angst!

Jeg skulle forresten gjerne duellert med Strauss, han ser for meg stadig ut som en stor filosofisk skurk.

“Men, du kan ikke tro at dette er virkelig!” er feil anklage å rette til kristne og andre religiøse, for uvirkeligheten er nettopp poenget.

Realisme er et umenneskelig perspektiv: Intuitivt er vi langt mer liberale med hvilke erkjennelseskategorier vi tillater oss å bruke enn hva vitenskapsmenn er — mer enn hva Kant klarer å forestille seg. Kristne og andre vil åpne for dette i vår vitenskapsdominerte tidsalder: De vil uskadeliggjøre fornuften ved å slå krøll på den! En utspekulert nok metode for å hjelpe folk å ta “troens sprang” inn i det absurde eller overnaturlige.

Prosjektet er edelt nok, men de kristne har misforstått det: De ber om å bli tyrannisert av et eventyr — mens de burde vært fortellere! Dette er den riktige anklagen. Dessverre vil de ikke forstå det, for de fleste av de som stadig holder på troen er enkle. Og realistene vil som regel heller ikke forstå det, selv om de er sofistikerte.

Dette temaet har altfor få deltakere.

Når man kjøper en vare, er verdien bestemt hovedsakelig av ressursene som kreves for å produsere varen.

Arbeidskraft er en ressurs. Hvis det skal mye til for å produsere arbeideren (utdanning, erfaring), blir arbeideren mye verd. Hvis en verdifull arbeider produserer en vare, vil varens verdi øke raskere enn hvis en verdiløs arbeider produserer den samme varen.

Hvis jeg jobber på en fabrikk, får jeg en lønn som omtrent tilsvarer den verdien jeg tilfører varene jeg produserer. Pengene bruker jeg på andre varer som har blitt produsert på samme måte.

Når jeg bruker pengene mine, kunne det teoretisk sies å bety at noen får lønn. Men forbruk påvirker økonomien på en langt mer indirekte måte. Markedet utvikles ikke som en reaksjon på forbruk, for dette er for tregt (det tar lang tid å sette opp bedrifter osv) — markedet utvikles på grunnlag av forventning om hvordan markedet kommer til å se ut. Hvis man behersker svingningene i forventning, enten ved å manipulere etterspørselen (reklame) eller ved å forutsi den (børsmegling), kan man tjene penger.

Penger er verdilapper som står for verdier. De er IOU-lapper uten adressat. Penger er ingenting mer enn poeng.

I vårt nåværende økonomiske poengsystem, belønnes altså tre ting: 1. Produksjon, 2. Manipulasjon og 3. Forsyn. Disse poengene kan vi bruke på varer og tjenester i uendelig mange varianter.

I tillegg til de nevnte forhold, er også staten en viktig faktor i økonomien. Staten kan i teorien sette grenser for hvor langt kapitalkreftene kan gå i å nå målet om å tjene poeng. For eksempel er det i Norge ikke lov å manipulere folk til å drikke alkohol med reklame på TV. Og hvis du har for vane å forgifte naturen, kan det også hende at staten kommer til å irettesette deg. Selv om det er ved siden av temaet, vil jeg påpeke: Staten er ikke så flink til å sette grenser. Dette er pga. at statene lever sammen i en internasjonal naturtilstand. Kapitalkreftene går til de landene med de mest gunstige forhold for å utvikle industri eller hva det skulle være. Gunstige forhold er f.eks. et fravær av arbeiderrettigheter, ingen miljøbegrensninger og lave skatter. Dette er gunstig bare hvis det står i kontrast til andre land — mao., hvis alle land har høye skatter, vil kapitalkreftene bare heve skuldrene et lite øyeblikk, og deretter gå likeglade back to business. Derfor trenger vi en global politisk enhet. Nok om dette, det er som sagt ikke temaet.

Poenget mitt med denne teksten er nettopp dette med poeng. At penger er poeng, og at det er rasende galt at man bare skal få poeng for å lage varer og beherske forventning.

Tenk om det kapitalistiske poengsystem lå til grunn for et dataspill. Hvilke spillkulturer hadde blitt dyrket frem?

Vi har to løsninger på problemet. Enten må en politisk enhet trumfe den kapitalistiske orden. Eller så må den kapitalistiske orden utvikles, innlemme flere verdier. Antageligvis vil begge disse løsningene bli brukt.

En utvikling av kapitalismen som innebærer en detachment av verdier fra varer og tjenester, til å inkludere ting som f.eks. bærekraftighet mht. miljøet, er en uhyre interessant tanke. Miljøkvoter er allerede en realitet (tror jeg, jeg følger ikke egentlig med). Og jeg tenker det det ikke er lenge før også andre gunstigheter inkorporeres. La oss si at man belønnes med noen poeng her og noen poeng der for å være redelig, for å være systemkritisk, for å bidra til politisk stabilitet osv. Kanskje vi til og med får en paradoksal belønning for å utvise altruisme! Poenget mitt er at dette ikke lenger kan kalles et økonomisk system, men må gis navnet et moralsk system.

Jeg vil ikke her undersøke nøyaktig hvor og hvordan katastrofalt et forsøk på å gjennomføre en slik revolusjon ville utfalt. Det er av liten interesse, for jeg innser at muligheten er forhindret av det jeg vil kalle rasjonaliseringsproblemet: Hvis man får poeng for å pusse tennene sine (for å ta et tåpelig eksempel), ville det krevd grundig overvåkning for å være sikker på at alle som får poeng har fortjent dem. Jo større deler av livet som bokføres, desto mer inntrengende må overvåkningen bli. I denne forbindelse vil jeg atter en gang anbefale Adam Curtis, spesifikt The Trap.

Overvåkning løser kanskje rasjonaliseringsproblemet i stor grad, men er selv et et enda større problem. “Who watches the watchmen”, som Alan Moore kan sies å ha formulert det. Løsningen på dette problemet er… enda mer overvåkning! Jeg er ikke ironisk, jeg mener at dette er en fullgod løsning. Radikal overvåkning. Jeg tenker ikke på kameraer i alle rom, men overvåkning av sinnet, fra innsiden. Jeg tror det bare er snakk om tid (la oss si hundre år for å være på den sikre siden) før vi har høyt nok utviklet nevrobiologi til at vi kan innenfor rimelighet si at vi kan lese tanker. Og når vi kan dét, kan vi lage et politisk system som påbyr alle watchmen å ha teknologien installert. Såvidt jeg klarer å se, er dette et sannsynlig punkt hvor overvåkning ikke lenger er en trussel mot politisk helse.

Og det er nå det begynner å bli interessant. Nå har vi et samfunn som har perfeksjonert det kapitalistiske poengsystem, slik at det ikke lenger er et økonomisk system, men et moralsk. Det omfatter alle handlinger man foretar seg, og man kan ikke lure det, for man er overvåket fra innsiden av hodet. Lover og normer er justert til denne situasjonen, så de er ikke lenger så absolutte. Man har rom til å prøve og feile. Målet er tross alt ikke å gjøre samfunnet umenneskelig og robotisk, men velfungerende. Maskinen gjør sitt beste for å redusere stress og fremmedgjøring blant tannhjulene sine.

Her reises nok et problem: Hvis man får et antall poeng for å hjelpe en gammel dame over veien, gjør man det for å kunne bruke poengene på noe man vil anskaffe seg. Den moralske handlingen blir utført, men uten den moralske motivasjonen. Motivasjonen blir eksternalisert i det perfekte kapitalistiske system.

“Ikke nødvendigvis”, vil man kanskje innvende, “det er jo bare til å legge inn flere og flere og dypere og dypere former for målinger. For eksempel kan man lage et system hvor man får ekstrapoeng hvis man smiler til den gamle damen samtidig som man hjelper henne over veien. Og på nivået over dette igjen, kan man høste noen poeng for at man varmes av god samvittighet når man gjør det, osv. osv. På den måten vil folk bli dypere og dypere moralske.”

Moralske i samsvar med hva? Moral er ikke her (eller noen andre steder for den saks skyld) lover skrevet i stjernene! Moralen vil stå skrevet i programvare — det er mao. i aller høyeste grad eksternalisert!

Her er det vanskelige spørsmålet: Er dette ønskelig?

Det vanskelige svaret er ja. Hvis alt går oss vel (dvs. hvis vi ikke går under), vil vi bli — ikke bare en global politisk enhet, men en global nevrologisk enhet. Individuell identitet vil være et ensomt spøkelse fra fortiden. Vi vil ikke være å kjenne igjen. Ikke minst fordi vi vil ha blitt kyborger med koblinger langt ut over en enkelt kropp. Vi vil ha telepatisk tilgang til hverandre, og mulighet for å fjernstyre et utall forskjellige kropper/maskiner, med full direkte opplevelse osv. En “person” vil ikke lenger være en helhet i og for seg selv, men en del av en større helhet som omfatter hele menneskeheten, på samme måte som en enkelt hjernecelle bare tar seg av en liten del av hjernens oppgaver. Vi vil være én global bevissthet.

Dette er løsningen min. Det er det høyeste punkt jeg kan forestille meg.

Jeg er veldig redd for at jeg tar feil. Men det er godt mulig at jeg projiserer behovet mitt for en lys fremtid (hvor enn fjern). Med andre ord, at letingen ble konkludert såpass langt inn i fremtiden bare fordi det blir vanskelig å forestille seg hvilke elendigheter man kan stå overfor i en slik situasjon…

Grunnen til at jeg er veldig redd er selvsagt at situasjonen ser virkelig, fryktelig håpløs ut hvis det ikke er et lyspunkt som f.eks. global bevissthet i enden av historien. Da vet jeg ikke om vi kommer til å klare oss særlig langt. Kanskje ikke stort lenger enn til det utviklingstrinnet vi er på akkurat nå. Det er mulig at historien går som grafen nedenunder, om og om igjen helt til solen spiser oss:

Det ville vært toppen av meningsløshet.

Hvis jeg noen gang mister håpet på denne måten, har jeg heldigvis planen klar: jeg ville flyktet jorden så snart som mulig med en tilfeldig fruktbar kvinne og skapt en bærekraftig koloni på en liten asteroide. Og på fritiden skulle vi lekt at vi var den lille prinsen og hans imaginære fruktbare kvinne.

Jeg antar det kan være mulig å leve et meningsfylt liv i en verden som ikke er på vei noe sted også. (Er det bare er snakk om tilpasning!?) — Men for et nederlag det ville vært. Det ville vært enda verre en Guds død. Eller en horribel gjentagelse.

Et nytt ord.

Det refererer til folk som kan ta seg den frihet å la de mange balanser (kosthold, arbeid/sløving, rusmidler) bli styrt av den spontane intuisjon.

Dette kan ikke jeg; jeg er “ekvilibrautoritær”, jeg må eksternalisere regler (til et begrepsapparat) før jeg lar meg binde.