Demring

Jeg har endelig begynt på det jeg håper vil bli en forholdsvis grundig lesning av Kants “Kritikk av den rene fornuft”. Jeg vil føre studielogg her, hovedsakelig om ting som kan berøre min egen planlagte masteroppgave om virtualisme. Ting som det følgende:

Kants argument for viljesfrihetens mulighet er godt: Determinismen slik den springer ut av naturvitenskapene, har kun gyldighet for ting slik de fremtrer, ikke for tingene i seg selv. Vår erkjennelsesevne er begrenset, og kunnskapene våre vil alltid være ufullstendige. Ting i seg selv er strengt tatt størrelser vi ikke kan hevde å vite noe som helst med absolutt sikkerhet om. — I denne uvitenheten er det rom for tro på viljesfrihet, idet vi er noumenelle vesener, ikke bare fremtredelser.

Kant kan dog ikke komme med den positive påstand at vi faktisk har fri vilje, like lite som han kan si at tingene i seg selv eksisterer som tidløse eller romløse. Det eneste han kan si er at han ikke kan si verken det ene eller det andre. Denne konklusjonen er det han bruker til moralens forsvar mot trusselen fra determinisme (Kants moralbegrep forutsetter viljesfrihetens mulighet).

Det er altså plass for troen på viljesfrihet, men en slik tro vil være ubegrunnet, og derfor irrasjonell, i hvert fall i første omgang. Ved nærmere øyesyn blir det dog klart at denne troen har verdi for den levende aktør som heuristikk, en verdi som er nok til å berettige troen — men vil ikke dette nødvendigvis også gjelde annen nyttig overtro?