Først tenkte jeg at det er en motsetning mellom å holde folkeopplysning som ideal og å opprettholde pax idealica, men etter å ha tenkt meg litt om, tror jeg ikke det er det likevel. Det ene prinsippet utelukker ikke det andre. De setter grenser for hverandre, det er alt.

La meg derfor moderere pax idealica-tanken på denne måten: Det er kontraproduktivt å gå til frontalangrep på det dominante verdisystemet, selv om det er naivt, tåpelig og i noen sammenhenger også skadelig. Folkeopplysning gjør best i å være vennlig og overbærende, flokkhold gjør best i å være oppdragende (ikke bare holde flokken samlet, men lede den i en gunstig retning).

For å svare deg helt direkte: Jeg tror ikke analogien du trekker mellom utvikling av forståelse av etikk og økonomi fungerer helt godt, fordi etikk er vanskeligere og mer personlig. Etiske overbevisninger er noe man lever, så det er klart at etisk desillusjonering er farligere enn økonomisk tilsvarende. Hvor mye farligere blir da det avgjørende spørsmålet. “Jeg aner ikke”, er mitt svar. Videre spekulasjon kan være gunstig for å legge til rette et felles språk for å snakke om problemstillingen, men det vil nok ikke bringe andre frukter enn velformulerte vagheter.

Pax idealica postuleres pga. latskap og forfengelighet. Latskap fordi det fritar meg for å føle jeg helst burde gripe inn og reparere andres feilslutninger. Forfengelighet fordi bildet tegner folket som en saueflokk og meg selv som en vordende hyrde.

Men det er ikke så enkelt at det er to lyter jeg har latt snakke. Det er også et ironisk nivå her, hvor jeg ikke deltar, men observerer. Som en spiller som ikke gjør det helt bra, men som godter seg, fordi han identifiserer seg med spillet som helhet.

Det som er problemet nå, når jeg har psykologisert meg selv til damp, er at jeg kan føles uangripelig. Derfor vil jeg være eksplisitt om hvordan jeg er forberedt på å forsvare påstanden om pax idealica:

Det er en inspirerende påstand, men jeg er ikke helt overbevist om dens sannhetsverdi. Jeg forsvarer den gjerne, men da er det først og fremst for å utforske den.

Verdisystemet vårt er ikke like rasjonelt. I hvilken grad innsikt kan rokke ved det eller snu det på hodet avhenger (antar jeg) av ens temperament og ambisjoner i livet. Men ofte vil innsikt i det dominante verdisystemet føre til frustrasjon med dette. Og før man har funnet frem til bedre alternativer, vil denne frustrasjonen ha lett for å bli eksistensiell. Og eksistensielt frustrerte folk er ustabile.

Etter at man har funnet (i det minste en følelse av) sine egne, alternative verdier, er det mye enklere. Spesielt hvis frustrasjonen med bardommens programmering ledet en til et oppgjør med begrepet om moralens allmenngyldighet. Da kan man finne et alternativ uten å presse det på andre.

Men altså, tvilere går gjennom en ustabil periode — hvis alle tviler, vil samfunnet bli mer ustabilt, og følgelig være dårlige omstendigheter for de frustrerte individenes modning. Det er en ond sirkel.

Dette er selvfølgelig bare spekulasjon. Det kan f.eks. være at vi allerede lever i et tviler-samfunn (og ustabiliteten er til å leve med). Eller det kan være at modne tvilere vil være mye gunstigere enn umodne tvilere vil være skadelige.

Jeg svarer på siden av kommentaren din, men det er fordi jeg ikke forstår helt hvordan du tenker begrepet etikk.

Jeg er uenig.

At noe har en problematisk begrunnelse betyr ikke at det ville være “farlig” om folk oppdaget dette. Penger har heller ingen objektiv begrunnelse, og verden ville bli bedre om alle forstod inflasjon, renter ol. Men selv økonomer tenker på penger som om de har en objektiv verdi når de er i butikken. Det er en nyttig fiksjon.

Etikk er også en nyttig fiksjon, men til forskjell fra pengene (som er en oppfinnelse) tror jeg vi har det i oss fra naturens side å se handlinger farget av etikk. Selv om jeg vet at “det gode” ikke finnes, vil jeg ikke si at jeg er mindre etisk en mannen i gata.