Demring

Jeg forestiller meg julenissens opprinnelse som et lurt triks for foreldre i gamle dager som ville forhindre at barna følte skyld når de mottok gaver. Altså svært høysinnet.

Med storsamfunnet og kapitalismen ble julen uunngåelig nok grundig avfortryllet. Julegaver er nå redusert til lite mer enn et sosialt regnskap. Julen er et blitt et beklemmende spill. Det er ubehagelig å gå rundt i en tilgloret by for å handle gaver man ikke liker til folk man ikke liker å få gaver fra. Smilene på julaften kommer først og fremst av medfølelse med hverandres usagte frustrasjon.

Og internett undergraver nytteverdien av gaveutveksling fullstendig: Alle gode ting (musikk, filmer) kan lastes ned gratis. Vi står igjen med et valg mellom å gi noe kjedelig eller noe ubrukelig.

Jeg har ikke noe imot en rituell feiring av vintersolverv, men slik julen fungerer i dag er bare tåpelig.

Hvis man insisterer på å gi noe, kan man gi til veldedighet (jeg foreslår Wikimedia). Hvis man insisterer på å få noe, kan man bli enige om å laste ned anbefalte ting til hverandre, eller sette sammen en mixtape for hverandre.

Jeg insisterer verken på å gi eller få. For meg er julen et familie-rituale, og jeg mener tiden investeres bedre hvis man bruker den på å gjøre ting med familien. Hvilke ting man bør gjøre avhenger selvfølgelig veldig av familien. Med min familie kunne jeg tenke meg å sitte og diskutere foran en peis. Og kanskje spille Monopol et par ganger. Og lage pepperkakehus med abstrakt arkitektur. Forhåpentligvis snubler vi over noe som kan være bra å gjøre tradisjon av.

Et godt rituale kunne forresten vært å studert julens opprinnelse i saturnalia og andre solverv-fester. Funnet ut hvor symbolene kom fra. Gjennomskuet galskapen.