Demring

Sanseapparatet vårt får enormt mye input. Dette havet av informasjon blir behandlet og forvandlet til en overkommelig brøkdel, lenge før det når bevisstheten («bevisstheten» brukes her synonymt med «jeget»). Jeget har en naturlig tilbøyelighet til å ta på seg oppgaven med å videreforedle informasjonen ytterligere, slik at man på den måten gjør hele systemet (kroppen-som-saksbehandler) en tjeneste – forutsatt at man klarer å internalisere de nye algoritmene [ordforklaring].

Den letteste måten å internalisere en algoritme, er å tro på den, dvs. metodisk forveksle forenklingen med virkeligheten, med det formål å finne alle uoverensstemmelser det måtte finnes og deretter forklare/bortforklare disse. (Denne prosessen kaller Nietzsche treffende for «renslighet».)

Mennesker er uhyre flinke til å tro. Vi kan rettferdiggjøre nesten hvilke som helst postulater. Problemet er det som kalles overtro: Når menneskene blir besatte av troen på spesifikke trospostulater. Forvekslingen med virkeligheten blir da så gjennomført at man, når ens forestillinger bryter sammen av indre selvmotsigelser, faktisk kan bli revet i stykker sammen med dem. Eller når troen blir blass: man blir selv blass!

Overtro er, for å se det klinisk, en tilstand som har akseptabel funksjonalitet til lav kostnad i et svært snevert spekter av mulige omstendigheter. Det skal ikke mye til for å rokke ved selve fundamentet til en overtroisk. De er derfor sårbare. Beskrivelsen jeg nå har gitt fungerer som en diagnose: å se på overtro som en memetisk sykdom er den mest fornuftige måten jeg finner.

For å behandle denne sykdommen må først noen spørsmål besvares:

• Hva er egentlig helse i denne sammenhengen?

Det kan forklares som tre evner: 1) å kunne leve seg inn i enhver tro, 2) å kunne undergrave enhver tro, og 3) å kunne navigere mot god tro uten å fundere det gode i det sanne (for da vil man forstenes).

• Hvordan oppstår overtro?

I forhistorisk tid var troen en privatsak, siden man ikke hadde så mye språk. Der troen deltok i fellesskapet, var som regel disse gruppene små nok til at man lett kunne dominere dem. Derved ble de lett preget av individer. Med sivilisasjonen kom folkemassene, og plutselig levde troen sitt eget liv. De siste trospregende individene kan kalles profeter. I forhistorien var det profeter over alt. I dag er det ingen. Og grunnen er jordbrukssamfunnet. For med dette kom de store folkemasser og imperiene. Troen var dømt til å bli et politisk virkemiddel. (Et kategorisk imperativ? En sauehund!)

Overtro er et naturlig feiltak, alle må gjennom det. Problemet med det «siviliserte» trosbegrep i forhold til det primitive, er at det er svært vanskelig å tillate seg å ta tvilen på alvor i våre samfunn. Det kjempes iherdig med å finne måter å overse det feiltaket man er viklet inn i med god samvittighet, og med god grunn: For samfunnet må falle hvis troen faller! Og selv må man bli en folkefiende. – Hvem ønsker i utgangspunktet dét?

• Har overtro noen sikre symptomer?

Ja. Som regel er smigrer den overtroiske sin besettelse. Den kaller troen sin for sannhet, og ser ofte trusler i alternativer, noe som gjør at den overtroiske er intellektuelt anstrengt. Sinte er de også ofte – de er jo «rettferdiggjorte»!

• Hva med medisin?

Jeg kan foreslå Nietzsche. (Jeg brygger også på noe selv…)