Symbolikk
En fantastisk scene fra en svært stilfull filmatisering av Ramayana, hvilket er en av de aller viktigste blant de eldgamle indiske epos. De første 60 minuttene av filmen finnes på youtube, men der slutter det brått.
Sita Swayamvar, som klippet heter, betyr “Sitas utvelgelsseremoni” eller noe lignende. Sita er inkarnasjonen av Lakshmi, Vishnus kone. Rama (han blå) er inkarnasjonen av Vishnu. Jeg forsto ikke helt hvorfor de besøker jorden, men jeg tror det er fordi de på en eller annen måte skal hanskes med en demon (han som ler hele tiden).
Dette er en religiøs fortelling: men legg merke til fraværet av gravalvor. Det ligner (i likhet med greske og norrøne myter) mer et eventyr enn en religiøs fortelling slik vi kristne kjenner det.
Flere ganger i filmen vil jeg si det gis enkle nøkler for å fortolke den religiøse symbolismen:
- som når den lattermilde demonen er lagt som gjennomsiktig og rød oppå en scene hvor syngende kvinner blir offer for banditter. Demonens geberder ligner bandittenes, og det med god grunn, for demonen er her bare en personifisering av det å bli utsatt for banditter. Demonens personlighet (i vid forstand, altså inkl. utseende) er formet for å reflektere et vagt definert begrep om slemme ting generelt, hvor voldelige banditter er et belysende eksemplar.
- og, i mindre grad, når kongen viser babyen (husker ikke hvilken) til havet, og en kjempemessig avbildning av havguden dukker opp, tar imot babyen og kysser den på magen.
Havgudens personlighet i denne siste nøkkelen reflekterer måten havet oppleves av innbyggerne. Å guddommeliggjøre havet, å gi det en menneskelig (dvs. forståelig) personlighet, er å kommunisere opplevelsen av det — som kjent en uhyre vanskelig oppgave. En av religionens mange roller i samfunnet er på denne måten å sikre en viss enighet om omgivelsenes personlighet. Dette er en følelsesmessig enighet, noe som utvilsomt skaper et mer harmonisk samfunn enn våre vestlige/moderne overfladiske “kontraktssamfunn”.
Legg forresten merke til hvor mye av sin personlighet havguden låner av det havet han omringes av! Det er som at oversettelsen fra havets iboende personlighet til den symbolske (kommuniserbare) menneskeskikkelsen vi kaller havguden ikke kan gjøres uavhengig av det han skal symbolisere. Hvis han hadde blitt gjort uavhengig av havet i representasjonen av ham, ville vi kunnet ta feil av ham. Vi kunne for eksempel forstått havguden slik at han symboliserte noe annet eller mer enn han var ment å symbolisere (eller også mindre enn…). På den måten ville hele symbolspråket langsomt ha fordampet.
Og er ikke kristendommens historie nettopp historien om en symbolreligions selvoppløsning som følge av symbolets avkobling fra det symboliserte!? En uavhengig Gud, viser det seg, blir mer og mer abstrakt, helt til det Han symboliserer er et så ubegripelig Alt at det er til forveksling likt Intet. (Jødenes Jahve symboliserte det jødiske folket, det er derfor deres religion har beholdt sin konsistens — noe som bare ble forsterket av diasporaen.) Den kristne Gud, forstått som en symbolsk oversettelse fra sansenes opplevelser, viser til flere og ganske forskjellige vage følelser, svært avhengig av hvor viderekommen man er. Min antagelse er at veien ser omtrent slik ut:
- først selvrettferdiggjørelse,
- så håpløshet og pliktfølelse,
- til sist intellektuell angst — kanskje med spesiell fokus på døden
– helt til Han er redusert til et tomt ord som har vært fryktelig tung å bære de siste to tusen årene. Et menneske som har kommet så langt som dette, er både lettet og skuffet, og er vekselvis det letteste og mest lettoppløselige mennesket som finnes. Denne situasjonen, med de høyeste og mest umenneskelige sannheter, paradokser og konflikter, er kristendommens mest verdifulle resultat. Forråtnelsen har blitt fruktbar jord, og det er vår.
Men tilbake til hedningesymbolikk: Den samme symbolske logikken som inderne bruker gjelder også for våre mer hjemlige hedninger, de som skapte vår egen kulturarv. Jeg er sikker på at det kan trekkes frem en rekke eksempler, men mest interessant for meg er troll. Det forekommer meg klart og tydelig at forestillingen om troll er diktet på bakgrunn av utvalgte deler av den norske naturens personlighet, deler som vekker oppmerksomhet og som gjerne er særegne for vår geografi. Jeg kan virkelig ikke tro at noen andre enn barn og byfolk kan ha trodd at trollene var ekte. Påstanden jeg har fått servert i gjennom skolen, at “man før i tiden trodde troll var virkelige”, er absurd! Jeg er helt sikker på at i hvert fall det kloke fåtall var fullstendig på det rene om hva trollene var: Pareidolia!
Og er: de er her fremdeles (hvis man bare besøker naturen), og jeg synes de fortjener å bli anerkjent og dyrket. Denne gang som nettopp det de er, symbolske oversettelser fra sansenes opplevelser.
