Demring

Når man kjøper en vare, er verdien bestemt hovedsakelig av ressursene som kreves for å produsere varen.

Arbeidskraft er en ressurs. Hvis det skal mye til for å produsere arbeideren (utdanning, erfaring), blir arbeideren mye verd. Hvis en verdifull arbeider produserer en vare, vil varens verdi øke raskere enn hvis en verdiløs arbeider produserer den samme varen.

Hvis jeg jobber på en fabrikk, får jeg en lønn som omtrent tilsvarer den verdien jeg tilfører varene jeg produserer. Pengene bruker jeg på andre varer som har blitt produsert på samme måte.

Når jeg bruker pengene mine, kunne det teoretisk sies å bety at noen får lønn. Men forbruk påvirker økonomien på en langt mer indirekte måte. Markedet utvikles ikke som en reaksjon på forbruk, for dette er for tregt (det tar lang tid å sette opp bedrifter osv) — markedet utvikles på grunnlag av forventning om hvordan markedet kommer til å se ut. Hvis man behersker svingningene i forventning, enten ved å manipulere etterspørselen (reklame) eller ved å forutsi den (børsmegling), kan man tjene penger.

Penger er verdilapper som står for verdier. De er IOU-lapper uten adressat. Penger er ingenting mer enn poeng.

I vårt nåværende økonomiske poengsystem, belønnes altså tre ting: 1. Produksjon, 2. Manipulasjon og 3. Forsyn. Disse poengene kan vi bruke på varer og tjenester i uendelig mange varianter.

I tillegg til de nevnte forhold, er også staten en viktig faktor i økonomien. Staten kan i teorien sette grenser for hvor langt kapitalkreftene kan gå i å nå målet om å tjene poeng. For eksempel er det i Norge ikke lov å manipulere folk til å drikke alkohol med reklame på TV. Og hvis du har for vane å forgifte naturen, kan det også hende at staten kommer til å irettesette deg. Selv om det er ved siden av temaet, vil jeg påpeke: Staten er ikke så flink til å sette grenser. Dette er pga. at statene lever sammen i en internasjonal naturtilstand. Kapitalkreftene går til de landene med de mest gunstige forhold for å utvikle industri eller hva det skulle være. Gunstige forhold er f.eks. et fravær av arbeiderrettigheter, ingen miljøbegrensninger og lave skatter. Dette er gunstig bare hvis det står i kontrast til andre land — mao., hvis alle land har høye skatter, vil kapitalkreftene bare heve skuldrene et lite øyeblikk, og deretter gå likeglade back to business. Derfor trenger vi en global politisk enhet. Nok om dette, det er som sagt ikke temaet.

Poenget mitt med denne teksten er nettopp dette med poeng. At penger er poeng, og at det er rasende galt at man bare skal få poeng for å lage varer og beherske forventning.

Tenk om det kapitalistiske poengsystem lå til grunn for et dataspill. Hvilke spillkulturer hadde blitt dyrket frem?

Vi har to løsninger på problemet. Enten må en politisk enhet trumfe den kapitalistiske orden. Eller så må den kapitalistiske orden utvikles, innlemme flere verdier. Antageligvis vil begge disse løsningene bli brukt.

En utvikling av kapitalismen som innebærer en detachment av verdier fra varer og tjenester, til å inkludere ting som f.eks. bærekraftighet mht. miljøet, er en uhyre interessant tanke. Miljøkvoter er allerede en realitet (tror jeg, jeg følger ikke egentlig med). Og jeg tenker det det ikke er lenge før også andre gunstigheter inkorporeres. La oss si at man belønnes med noen poeng her og noen poeng der for å være redelig, for å være systemkritisk, for å bidra til politisk stabilitet osv. Kanskje vi til og med får en paradoksal belønning for å utvise altruisme! Poenget mitt er at dette ikke lenger kan kalles et økonomisk system, men må gis navnet et moralsk system.

Jeg vil ikke her undersøke nøyaktig hvor og hvordan katastrofalt et forsøk på å gjennomføre en slik revolusjon ville utfalt. Det er av liten interesse, for jeg innser at muligheten er forhindret av det jeg vil kalle rasjonaliseringsproblemet: Hvis man får poeng for å pusse tennene sine (for å ta et tåpelig eksempel), ville det krevd grundig overvåkning for å være sikker på at alle som får poeng har fortjent dem. Jo større deler av livet som bokføres, desto mer inntrengende må overvåkningen bli. I denne forbindelse vil jeg atter en gang anbefale Adam Curtis, spesifikt The Trap.

Overvåkning løser kanskje rasjonaliseringsproblemet i stor grad, men er selv et et enda større problem. “Who watches the watchmen”, som Alan Moore kan sies å ha formulert det. Løsningen på dette problemet er… enda mer overvåkning! Jeg er ikke ironisk, jeg mener at dette er en fullgod løsning. Radikal overvåkning. Jeg tenker ikke på kameraer i alle rom, men overvåkning av sinnet, fra innsiden. Jeg tror det bare er snakk om tid (la oss si hundre år for å være på den sikre siden) før vi har høyt nok utviklet nevrobiologi til at vi kan innenfor rimelighet si at vi kan lese tanker. Og når vi kan dét, kan vi lage et politisk system som påbyr alle watchmen å ha teknologien installert. Såvidt jeg klarer å se, er dette et sannsynlig punkt hvor overvåkning ikke lenger er en trussel mot politisk helse.

Og det er nå det begynner å bli interessant. Nå har vi et samfunn som har perfeksjonert det kapitalistiske poengsystem, slik at det ikke lenger er et økonomisk system, men et moralsk. Det omfatter alle handlinger man foretar seg, og man kan ikke lure det, for man er overvåket fra innsiden av hodet. Lover og normer er justert til denne situasjonen, så de er ikke lenger så absolutte. Man har rom til å prøve og feile. Målet er tross alt ikke å gjøre samfunnet umenneskelig og robotisk, men velfungerende. Maskinen gjør sitt beste for å redusere stress og fremmedgjøring blant tannhjulene sine.

Her reises nok et problem: Hvis man får et antall poeng for å hjelpe en gammel dame over veien, gjør man det for å kunne bruke poengene på noe man vil anskaffe seg. Den moralske handlingen blir utført, men uten den moralske motivasjonen. Motivasjonen blir eksternalisert i det perfekte kapitalistiske system.

“Ikke nødvendigvis”, vil man kanskje innvende, “det er jo bare til å legge inn flere og flere og dypere og dypere former for målinger. For eksempel kan man lage et system hvor man får ekstrapoeng hvis man smiler til den gamle damen samtidig som man hjelper henne over veien. Og på nivået over dette igjen, kan man høste noen poeng for at man varmes av god samvittighet når man gjør det, osv. osv. På den måten vil folk bli dypere og dypere moralske.”

Moralske i samsvar med hva? Moral er ikke her (eller noen andre steder for den saks skyld) lover skrevet i stjernene! Moralen vil stå skrevet i programvare — det er mao. i aller høyeste grad eksternalisert!

Her er det vanskelige spørsmålet: Er dette ønskelig?

Det vanskelige svaret er ja. Hvis alt går oss vel (dvs. hvis vi ikke går under), vil vi bli — ikke bare en global politisk enhet, men en global nevrologisk enhet. Individuell identitet vil være et ensomt spøkelse fra fortiden. Vi vil ikke være å kjenne igjen. Ikke minst fordi vi vil ha blitt kyborger med koblinger langt ut over en enkelt kropp. Vi vil ha telepatisk tilgang til hverandre, og mulighet for å fjernstyre et utall forskjellige kropper/maskiner, med full direkte opplevelse osv. En “person” vil ikke lenger være en helhet i og for seg selv, men en del av en større helhet som omfatter hele menneskeheten, på samme måte som en enkelt hjernecelle bare tar seg av en liten del av hjernens oppgaver. Vi vil være én global bevissthet.

Dette er løsningen min. Det er det høyeste punkt jeg kan forestille meg.

Jeg er veldig redd for at jeg tar feil. Men det er godt mulig at jeg projiserer behovet mitt for en lys fremtid (hvor enn fjern). Med andre ord, at letingen ble konkludert såpass langt inn i fremtiden bare fordi det blir vanskelig å forestille seg hvilke elendigheter man kan stå overfor i en slik situasjon…

Grunnen til at jeg er veldig redd er selvsagt at situasjonen ser virkelig, fryktelig håpløs ut hvis det ikke er et lyspunkt som f.eks. global bevissthet i enden av historien. Da vet jeg ikke om vi kommer til å klare oss særlig langt. Kanskje ikke stort lenger enn til det utviklingstrinnet vi er på akkurat nå. Det er mulig at historien går som grafen nedenunder, om og om igjen helt til solen spiser oss:

Det ville vært toppen av meningsløshet.

Hvis jeg noen gang mister håpet på denne måten, har jeg heldigvis planen klar: jeg ville flyktet jorden så snart som mulig med en tilfeldig fruktbar kvinne og skapt en bærekraftig koloni på en liten asteroide. Og på fritiden skulle vi lekt at vi var den lille prinsen og hans imaginære fruktbare kvinne.

Jeg antar det kan være mulig å leve et meningsfylt liv i en verden som ikke er på vei noe sted også. (Er det bare er snakk om tilpasning!?) — Men for et nederlag det ville vært. Det ville vært enda verre en Guds død. Eller en horribel gjentagelse.