Demring

Dette fant jeg i morges. Jeg skrev det i går natt, rett før jeg sovnet. Det er uten innledning, så jeg burde kanskje si et par ord. Begynnelsen ser for meg ut som argumentasjon mot den neokonservative bekymring foran nihilismen. Etter det tar bildet over hele tankeretningen.

Det er ingen fillesak, men alvorligheten er ikke på relativismens side. Det tunge faktum er at Fukuyama og hans konservative røverbande stadig klamrer seg til navlestrengen til Guds trygghet.

Deres bilde av den vise er en som er avskylig overvektig av å sutte på idé-himmelsk nektar, dvs. utspekulerte løgner av en bestemt smak: søtt og kunstig.

Se det for deg: En liten gruppe sykelig fete, konstant rystede (skvulpende) menn, nakne og svette av Guds salig-bleke lys, og med en tynn bærekabel fra himmelen, laget av guddommelige men ikke desto mindre motbydelige kjøds-bestanddeler (bl.a. sener). Mennene dangler litt med bena (for de blir holdt noen centimeter over bakken) og venter på matbitene som sakte presses nedover av Guds peristaltiske bevegelser.

Heretter følger et avsnitt som begynner midt i en setning, det handler om hva som skjer med dem hvis man kutter navlestrengen (dvs. at de konfronterer “nihilismen”):

[...] hvis de ikke er blitt for mette og tykke på fantasistrengens hurtige karbohydrater da, i hvilket tilfelle de vil plaske i bakken og ikke evne å mønstre muskler til å finne ekte mat. Vi kan kanskje fôre dem i en overgangsperiode.

Det siste der husker jeg at var ment som en taktisk manøver, fordi å omvende en av dem vil være enda sterkere enn å infiltrere dem. De kan ikke overtales av andre enn hverandre.