Demring

Jeg tror på “many worlds”-teorien. Det vil si at hver mulig hendelse på kvantenivå blir realisert i parallelle virkeligheter. Det genereres nye virkeligheter i en vanvittig og økende hastighet ettersom fysikkens frihetsrom blir større. Ved tidens begynnelse var dette frihetsrommet null, med rom, tid og kompleksitet introdusert av the Big Bang eksploderte frihetsrommet, og ved tidens slutt vil det igjen bli lik null. La oss for enkelhets skyld si at frihetsrommet i det første øyeblikket var en million; det vil da skapes en million universer som kan forløpe på hver sine måter i neste øyeblikk. Det neste øyeblikket vil ha et større frihetsrom, la oss si to millioner. Antallet universer som er blitt skapt i løpet av to øyeblikk vil da ha blitt to millioner millioner. Og slik fortsetter det.Denne modellen gjør virkeligheten helt klart mer uvirkelig. Ikke bare er vi ufattelig små i forhold til universets størrelse, ikke bare er vi ufattelig lite øyeblikk i forhold til tidens langde, ikke bare er vår virkelighet ufattelig skjelden blant alle mulige, men blant alle virkelige. Vi ble motvillig vant til at jorden ikke har en priviligert posisjon som universets midte – den samme kopernikanske skuffelse i en femte dimensjon er mye verre. Jeg tror forøvrig det samme gjelder i en sjette dimensjon og videre, men det er ikke nødvendig å gå inn på i denne sammenhengen. For å forestille seg dimensjonalitet i den forstand jeg bruker begrepet, kan det være nyttig å se Imagining the 10th dimension (del 2), som jeg også har lenket til tidligere.

Siden den virkeligheten vi opplever objektivt sett ikke står i et priviligert forhold overfor andre mulige virkeligheter, må vårt virkelighetsbegrep justeres. Mitt forslag er å forstå virkelighetene som virtuelle. Virtualitet er et passende navn, siden det ikke er noen grenser for hvor mange nye virkeligheter som kan genereres. Det koster ingenting, det medfører for eksempel ikke varmetap. Virkeligheten blir på den måten lettvektig, nesten expendable (hvis vi bare hadde kunnet manøvrere i den femte dimensjon). Virkelighetsmangfoldet er ganske enkelt en utspilling av alle mulige utfall tillatt av naturlovene. På denne måten er naturlovene “mer virkelige” enn virkelighetene selv.

Nå til bevissthet. Bevisstheten er virtuell på en mye mer intuitivt tilgjengelig måte. Men kan det tenkes at bevissthetens virtualitet og virkelighetens virtualitet ikke er så radikalt forskjellige? For å utforske dette vil jeg presentere det følgende tankeeksperimentet. Forutsatt at AI er en reell mulighet, og at menneskets bevissthet er en kompleks datamaskin som i prinsippet er mulig å simulere, kan det tenkes at vi i fremtiden kan lage en datamaskin som er så vanvittig sterk at den ikke bare kan tenke på en egenartet AI-måte, men at den også kan simulere en menneskelig bevissthet fullt ut. Videre kan den gi dette fullverdige mennesket virtuelle omstendigheter (inkludert en kropp) som minner sterkt om forholdene i den ekte virkeligheten utenfor. For retorikkens skyld kan vi si at datamaskinen setter igang også en menneskesimulasjon nummer to. Adam og Eva. Videre, la oss si at datamaskinen ennå har kapasitet å ta av, så den setter opp prosesseringshastigheten til det tusendoble. Adam og Evas opplevelse av tid vil være uendret, fordi de forholder seg til aktivitetshastigheten til sine virtuelle nevroner og til hendelseshastigheten til de virtuelle stjerner og biljardkuler. –

Herfra er det bare snakk om tid før teknologien tillater en kompleksitet som kan måles opp mot virkelighetens kompleksitet. Kanskje vil teknologiens utvikling få en asymptotisk tilnærming i kapasitet til multiversets. Når vi har løst alle naturlovene kan vi utnytte hele naturen til det fulle, og en datamaskin som gjør dette kan simulere hele virkelighetens historie, inkludert parallellitet – inkludert den parallellitetstråden som endte opp med at datamaskinen selv ble skapt. Utviklingen biter seg selv i halen. Ouroboros.

Vi mennesker er datamakiner som er optimalisert av naturen til å finne enklest mulige løsning på jordnære problemer. Vi bruker fyldige representasjonsmåter for å forstå naturen. Metaforikk er minst like viktig for oss som matamatikk. Det er dette som gjør at vi vanskelig ser virkelighetsvirtualitetens forhold til bevissthetsvirtualiteten som annet enn diskontinuerlig. Men jeg sier at det er en overgang. Bevisstheten har en realitet. Når jeg forestiller meg noe skapes faktisk en virkelighet ut fra mine heuristisk orienterte bevissthetslover, en virkelighet som overhodet ikke minner om en ytre virkelighet, i og med at min indre virkelighet ikke vil ha masse, vanlig naturlovmessig koherens osv. Den vil være kortlevet og uforutsigbar. Likevel er jeg åpen for at det kan, i en forstand, sies å være levende krefter der inne. Primitive mentale vesener som billedlig talt kryper rundt og f.eks. lager hekkan. Men – slike spekulasjoner får vente til en annen gang.

Oppdatering (27/4-07): En dokumentar som kommer til Ouroboros fra et kosmologisk utgangspunkt, en Horizon-dokumentar om hvordan strengteori kom frem til parallellitet og en (litt dårlig) som diskuterer AI, transhumanisme og gudebygging.