Demring

I’ve been following the videos of a small community of philosophical youtubers for some time now, in particular Matt and Kyle, who intelligently discuss ideas I find interesting. It’s been fun watching them, and I’ve had a couple of good discussions with them in the text comments section. However, I’ve never found anybody that quite agrees with my core philosophical belief (or rather, obsession), virtualism. Until now!

This weekend, I discovered Mike Earl, a youtube philosopher who eloquently presents ideas eerily similar to my own, although in different terms. I am of course ecstatic. Finally, someone that shares in central parts of my all too private ideas! It’s not a true verification of course, but it sure feels good!

Earl has made two great video series explaining his ideas. I recommend watching the one called The Hard Problem first (parts 1, 2, 3):

Then the one called Emergence (parts 1a, 1b, 2a, 2b, not finished yet):

I’ll be more than happy to try to answer any questions you might have! Or, if you prefer, you can pose them to Earl, through the youtube commentary or message system.

I think he’s trying to tell me something…

A great talk on memes by Susan Blackmore has just been posted on TED. You have my guarantee it is worth your time.

In addition to rejuvenating some old fears of mine, her talk made me realize how memetics is perfectly consistent with virtualism, even complementary! I need to read up on it, fast!

Mind consists of Forms: The brain is a machine running a software programmed with the language of Forms, and the living mind is best conceived of as a virtual reality — a continuously updated model of external reality (among other things).

Another name for the Realm of Forms is “Ideality”. But I think “virtuality” is a lot more suitable. One, because this word makes evident the connection between Platonism and computationalism, and two, because the word evokes an immersed, subjective point of view (through association with computer simulation).

Virtuality, then, is understood to be the very substance of mind. This is opposed to external reality, which is transcendent, i.e. entirely incomprehensible unless translated into the language of the Forms. Reality can’t be accessed at all except as a virtual model, constructed as an interpretation of raw sense data. In other words, we never interact with our environment directly: All of what you take for granted as external reality is in fact more correctly viewed as an incredibly powerful “virtual space of orientation”, continuously updated to fit with incoming information.

This picture seems to present an answer to the question of why physics is unable to describe reality with perfect accuracy: Because our minds are restricted to the simplicity of Forms. Our virtual models are necessarily simplistic, because of their computational restraints (limited time, energy and hardware size). Because of this, we can only hope to approximate truth. There’ll always be aspects left out by our descriptions.

I think it’s useful to think of reality-modelling as something that can be approached in a spectrum of ways, from the mathematical and unambiguous to the mythical and ambiguous. Both of these extremes have serious weaknesses, but their strengths complement eachother: Mathematics offers precision, while Mythos offers meaning. Therefore, the two approaches need to be reconciled. This, I think, is one of the most important tasks of philosophy today. And I think virtualistic epistemology can accomplish it.

Jeg har endelig begynt på det jeg håper vil bli en forholdsvis grundig lesning av Kants “Kritikk av den rene fornuft”. Jeg vil føre studielogg her, hovedsakelig om ting som kan berøre min egen planlagte masteroppgave om virtualisme. Ting som det følgende:

Kants argument for viljesfrihetens mulighet er godt: Determinismen slik den springer ut av naturvitenskapene, har kun gyldighet for ting slik de fremtrer, ikke for tingene i seg selv. Vår erkjennelsesevne er begrenset, og kunnskapene våre vil alltid være ufullstendige. Ting i seg selv er strengt tatt størrelser vi ikke kan hevde å vite noe som helst med absolutt sikkerhet om. — I denne uvitenheten er det rom for tro på viljesfrihet, idet vi er noumenelle vesener, ikke bare fremtredelser.

Kant kan dog ikke komme med den positive påstand at vi faktisk har fri vilje, like lite som han kan si at tingene i seg selv eksisterer som tidløse eller romløse. Det eneste han kan si er at han ikke kan si verken det ene eller det andre. Denne konklusjonen er det han bruker til moralens forsvar mot trusselen fra determinisme (Kants moralbegrep forutsetter viljesfrihetens mulighet).

Det er altså plass for troen på viljesfrihet, men en slik tro vil være ubegrunnet, og derfor irrasjonell, i hvert fall i første omgang. Ved nærmere øyesyn blir det dog klart at denne troen har verdi for den levende aktør som heuristikk, en verdi som er nok til å berettige troen — men vil ikke dette nødvendigvis også gjelde annen nyttig overtro?

Today, it is one full year since I last touched cigarettes or alcohol.

The spartan lifestyle will be generalized and continued.

“Mennesket, et mangfoldigt, løgnagtigt, kunstigt og uigjennomsigtigt dyr, der er uhyggeligt for de andre dyr ikke så meget ved dets styrke som ved dets list og kløgt, har opfundet den gode samvittighed for dog endelig at kunne nyde sin sjæl som noget enkelt; og al moral er én lang uforfærdet forfalskning, der overhovedet gør det muligt at nyde synet af sjælen. Ud fra dette synspunkt hører der måske meget mere ind under begrepet ‘kunst’, end man almindeligvis tror.”

“Et menneske, der stræber efter noget stort, betragter enhver, som han møder på sin vej, som enten et middel eller en opholdelse og hæmsko — eller som en midlertidig hvilebænk. Den for ham særegne, højsindede godhed mod hans medmennesker er først mulig, når han er på sin højde og hersker. Utålmodigheden og hans bevidsthed om indtil da altid at være dømt til komediespil — for selv krigen er en komedie og skjuler som ethvert middel sit formål — spolerer enhver omgang med andre for ham: denne art menneske kender ensomheden, og hvad den har af det mest giftige ved sig.”

I just recently discovered how great Al Jazeera’s YouTube Channel is. It’s outstanding. Grab the feed. I insist.

For those of you interested in the Middle East (which should be everyone), LinkTV is also highly recommended. Here’s the feed.

Comments are closed because of spam.

According to my proposition for a Rational Calendar, the first day of spring is today. What a marvellous opportunity to tell you about this calendar, as well as the closely related decimal time system!

I’ve presented this before, but only in Norwegian. Since then, several important changes have been made. The current version I call Rational Time, 2nd Edition. First on the list for the next version is coming up with a less pompous name :)

Decimal time

The general idea is to simplify the measure of time by decimalizing it. Our current time system obscures the passing of time to us (we the users of the base-ten numeral system) by measuring time with several different units which relates to eachother non-decimally, namely seconds, minutes, hours, days, weeks, months and years. This is obviously completely irrational, and as with so many irrational things, this also has its basis in tradition — one that can be traced all the way back to the Sumerian civilization of approximately 2000 BCE.

The decimal time system reduces the seven units of time to two: Day and year. Hours, minutes and seconds are replaced with decimal places of the day. For example, a milliday is 1.44 minutes, and a centiday is 14.4 minutes (the question of what names to use is of course a disputed issue). The details of decimal time I leave to this outstanding guide, to which I almost completely adhere. The exceptions (decimal week and perhaps time zones) brings me to my proposed calendar:

The Rational Calendar

First of all, a reverent nod to the French Republican Calendar (read the Wikipedia article, it’s very curious). What I’ve done is simply to modify the Republican Calendar to satisfy my own preferences. Bypassing the details of what is original and what is not, I’ll cut straight to my own proposal:

The year is divided into the four seasons, each of which has 90 regular days and 1 or 2 extra days at the end. Days are called by their season, like for example: “the 91st winters day” or “the 11th day of spring”.

The beginning of each season is anchored to the exact moment of winter solstice in the following way: Winter starts at the date of winter solstice, spring starts on the date produced by calculating exactly a quarter of a year from the moment of winter solstice. A quarter of a year is approximately 91,3105 days, which means that when the winter solstice falls on an evening, spring will have 92 days instead of 91. The true spring equinox doesn’t actually coincide with the beginning of spring according to my calendar, but close enough: I will refer to this time as the ‘mathematical spring equinox’. Needless to say, the same logic applies for summer solstice and autumn equinox as well.

This way, the placement of leap days is decided by the actual length of the year, which — when constrained to the four seasons — results in an orderly enough pattern.

A week should of course be ten days instead of seven. I have yet to find a better idea for names than oneday, twoday etc. There are nine real weeks in a season. All “tenth weeks” of one or two days are holidays.

Just as days can have the time of day displayed as its decimals, years can have seasons displayed: 2008.25 is approximately this very day; the summer of love can be written as 1967.5; Jesus was born about 1.01.

It is of course silly to use the birth of one particular religion as the starting point of history. I would like to reform this as well, but haven’t found a great candidate yet. Some people would like the year of Hiroshima or the founding of the UN as year zero, but I think we should be cautious of making the world too young. Someone might be inspired to go on some kind of a “purification spree”… I’d much rather like to see year zero be defined as the beginning of civilization, perhaps 10 000 years ago. The event could perhaps be linked to something like the Pyramids or the earliest known fragment of the Gilgamesh? Or perhaps it could just be exactly 10 000 years from the year which we decide to change the starting point of history? That way, we both get an easy number and a long history.

The three circles of time

Imagine the year as a circle with four quarters in clockwise succession: Winter solstice would be the absolute top point of the circle, the winter season the upper right quarter, spring the lower right etc. The same applies to the circle of the day: Midnight is the absolute top point of the circle, night the first quarter, morning the next, followed by day and finally evening. In this way, the relation between the day and the year becomes intuitive. Spring is understood to be the morning of the year, etc. Time immediately becomes more understandable.

The third ‘circle of time’ is that of time zones. On this subject as well, I appreciate most of Lyle Zapato’s reasoning, but would like to add that I think it would be valuable, conceptually if not practically, to introduce four quarters of the Earth. As I will demonstrate, this makes it easier to calculate from one local time to another, by the analogy of the other circles of time. The four quarters could be given the following names: Pacific, atlantic, occidental and oriental. The pacific quarter is the first because the International Date Line serves as the top point of the circle.

Now it’s possible to determine approximately what time it is in the oriental quarter when you know it’s evening in the occidental quarter: The oriental quarter is the one after the occidental, therefore the time there is one quarter of a day later. This is a superbly practical shorthand when thinking about time zones. But to be absolutely clear, I’m not suggesting that these quarters should be used as time zones. For that purpose, they are far too crude.

Noise from my neighbors and my laptop made me consider buying ear plugs. The first thing I did was to search the net for some advice. I found this superb series of reviews of several different kinds of ear plugs, and was convinced that it was worth a try. I went out and bought a small set of Quies foam ear plugs [picture] from the local pharmacy, and was very pleased to find how well they worked in terms of noise reduction. They greatly enhanced my concentration under my less than ideal circumstances, but were too painful to wear for hours at a time. Naturally, having gotten this small taste of tranquility, I decided to go ahead and test the supposedly best ear plugs on the market, Hearos Ultimate Softness Foam Ear Plugs (pictured below). I ordered 20 pairs online, and was not disappointed. They are a lot softer than the Quies product — which is not to say that the pressure in the ear is completely gone: It’s still there, but less annoying.

Ear plugs immediately became something of a revelation to me. I think I’m going to make use of them for the rest of my life. And so far, Hearos is my preferred product.

Some people might worry about whether putting a 2 cm long object into the auditory canal might damage the ear drum. I did, and asked a doctor about it. She ensured me that its not dangerous, because the ear drum is out of reach for most ear plugs. And even if it were to be reached, it will withstand a careful poke.

How to use foam ear plugs:

• Wash your hands. Roll the plug into a compact cylinder, and push it into the upper back side of your ear, toward the north pole of your hair. It will probably help also to pull your ear in this direction, to better expose the entrance of the auditory canal.
• Take them out carefully, be sure to let air through, so that your ear drum won’t pop.
• The plugs might be a bit filthy the first couple of times you pull them out, but that would probably be mostly ear wax you’ve managed to push inside the auditory canal with a Q-tip, not a native product of the canal. Q-tips shouldn’t, by the way, venture beyond that which is reachable by your smallest finger. The canal cleanses itself of wax (by the movement of your jaw), so don’t worry about it.
• To clean the ear plugs, just use water and regular soap. In my experience, the plugs become bloated while wet, and slightly harder to compress when dry, but still possible to use. I don’t yet know for how long though.

The movement of one’s body to music (dancing) is associated with mental movements.

The act of dancing function as an emotional amplifier, or perhaps more like an accompanying instrument in an emotional composition: The motor coordination parts of the brain sings along with the music.

Watching other people dance can produce much of the same mental movements (because of mirror neurons, I suppose). Accordingly, mental dancing is not at all conditioned on moving one’s physical body. Even imagining dancing (or the visuals of someone dancing) should be enough — at least with some practice.

The kind of dancing I have in mind here is not the modern discotheque mating ritual. And the victorian rhythmic display of social altitude is hardly any better, as the mental sensitivity is dulled by the social motivations involved. Ballet and modern dance are more like it, I guess, but I prefer to exemplify by pointing to tai chi and sufi whirling, because these are explicitly contemplative forms of bodily activity. It needn’t be all that complicated though, and definitely not mystical. Nor need the whole body be involved. — I think the best way to approach this is by giving a few experiments:

Put on some music you like. If that’s not possible where you are right now, just imagine the music.

1. Move your disgusting larynx in accord with the melody, but don’t make any sound. Also, make almost imperceptible facial expressions reflecting the emotional qualities of the music (almost imperceptible because no more is needed than a hint, and it’s a lot more socially comfortable that way). I suppose most people do this instinctively (although not so much on purpose).
2. Move one of your hands to the music, like this: Open the hand on higher tones, close it on lower. First practice some precision. Then add emotional expressions to your hand’s movements. (Interestingly, this works best when you don’t look at the hand.)
3. Don’t move anything, but try to imagine vividly that you do. You’ll probably need a set of rules for the dance, or else the imagination will be absorbed in the tedious task of ex nihilo creativity (— freedom is cumbersome).

Firstly, it is worth noting that even a very narrow spectrum of muscles can create mental dancing with some success. Secondly, and most importantly, attend to the fact that merely imagining dancing with (some part of) one’s body augments the emotional response to the music — this suggests the possibility of the dance to completely detach itself from the body. In other words, it should be possible to teach the imagination itself to dance, unmediated by the body.

In fact, this could probably work as a description of what the mind does every night, when we dream — “imagination’s dancing to the melody of the signals from the sleeping body”, perhaps? — From such a point of view, it seems that mental dancing might just be a question of allowing the mind to become absorbed in selected strands of its continuous (but “suppressed”) imaginary production. Meaning that it is as much a question of letting go as it is of disciplining. The neuroscience of jazz improvisation seems to confirm this. However, I do wish to stress the importance of simplicity and formalization when setting the stage for an attempt at mental dancing. Concentrated imagination can be demanding. You don’t want to overheat your hardware.

I find imagined visuals to be the most interesting: Real-time visualization of an imagined scene or story, like spontaneously creating a music video. It is very important for the depth of absorbtion that this is both real-time and improvisation. This can make quite a toll on a tired mind, so it’s best to keep it to simple ideas. Practical examples:

• When listening to Radiohead’s In Rainbows, I kept imagining Thom Yorke as a puppet outside in the night. On one song he’s dipping a fishing float rhythmically in the ocean, until the song makes him jump in the water and sink to the bottom, while, with a dreamy fatalism, he watches the fishes on the way down. On another song, he’s standing in my fathers backyard, singing, while the landscape is doing the dancing: The sun rises and falls repeatedly, the mountains grow, the ground dries up and cracles etc.
• When listening to Tinariwen’s Aman Iman (which, by the way, is highly recommended), I imagined a North African desert giant walking in my footsteps, personifying the music with his facial expressions and walking rhythm. This was when I was walking outside, something which makes it harder to imagine the more detached, far out stuff.
• Visuals can also be very basic and transient, almost like visually augmented emotions: Things like imagined dimming of light, imagined lightness of the body, sparkles of light, artificial joy in the stomach etc. These are a lot easier on the brain power, but harder to remember vividly. The same logic applies as to dreams: Keep it somewhat anchored to reality, and you will recall what it was like a lot easier. A personal recommendation of music for this kind of brain dance: Terry Riley’s A Rainbow in Curved Air.

The learning curve of mental dancing is similar to that of bodily dancing or juggling: It starts out depressingly low, but rises rapidly with practice.

I don’t believe a lot of people consciously immerse themselves in the imaginary, but I think they should, because 1) it’s relaxing, like yoga for the mind (try it after a long day), and 2) you get to know thyself. Furthermore, as Kermit can attest, it’s just plain groovy:

Thanks to information aesthetics for the find. Perfect timing!

Dette kommer temmelig sent, men jeg fant ut at det var gunstig å gjøre som jeg har sett mange andre bloggere har gjort: gå gjennom foregående år og lenke til høydepunkter. I kronologisk rekkefølge:

• 24/1 — Idé til allmenndannende reality-TV, hvor Big Brother krysses med Monkey World, og Sir Attenborough analyserer det sosiale spillet.
• 16/2 — Forslag til oppdragende rituale: Diskursive dueller.
• 28/2 — Slik ordla jeg meg da jeg la autentisitet på hyllen for godt.
• 8/3 — Løsningen på kropp/sinn-problemet, i særdeles få ord.
• 11/4 — Min første virkelig fjerne post, om virkelighetsbegrepet.
• 30/4 — På dette tidspunktet fant jeg Adam Curtis, en utmerket dokumentarskaper. Dokumentarseriene hans anbefales fremdeles like varmt.
• 13/5 — Gode råd fra en innbilt vismann til hans innbilte noviser…
• 21/5 — En rar liste med korte aforismer, forsøksvis etter Nietzsches mal. Litt pinlig, men heldigvis er noen av setningene er ganske bra.
• 7/7 — Virtualisme nevnes for første gang i bloggen med denne skisseaktige presentasjon. Spørsmålene jeg stiller er skuffende lite følge-naturlige.
• 21/7 — En lengre presentasjon av min ganske vanvittige politiske utopi.
• 31/7 — Jeg unnskylder kristne med den ene hånden og utfordrer dem med den andre.
• 2/9 — En selvsikker refleksjon over virtualisme med utgangspunkt i et sitat om Berkeleys idealisme.
• 8/9 — Tanker om symbolikk i eventyr, myter og generelt sett.
• 23/9 — Sannhetens historie, fritt etter antagelsen (min). “Fortsettelse følger” står det, men det gjorde det aldri. Jeg noterer.
• 5/10 — Noen kloke ord om epistemologi og tro.
• 12/10 — Jeg fant ved en tilfeldighet ut om desimaltid, og ble snart overbevist: dette er en veldig viktig sak å kjempe for.
• 27/11 — I am finally convinced that english will become the world language. I begin adapting immediately.
• 16/12 — I realize that Khrushchev might have been on to something when he dreamt of computer technology redeeming communism from its leg shackle bureaucracy.

Det var ikke bare behagelig å visitere min egen fortid på denne måten. Verst var det å oppdage hvor ofte jeg har vært patetisk. Det skal jeg slutte med.

Meaning is merely an aesthetic quality.

Exploring the relation between the physical eye and the experience of vision, Isaac Newton conducted the following experiment on himself:

I tooke a bodkine gh & put it betwixt my eye & [the] bone as neare to [the] backside of my eye as I could: & pressing my eye [with the] end of it (soe as to make [the] curvature a, bcdef in my eye) there appeared severall white darke & coloured circles r, s, t, &c. Which circles were plainest when I continued to rub my eye [with the] point of [the] bodkine, but if I held my eye & [the] bodkin still, though I continued to presse my eye [with] it yet [the] circles would grow faint & often disappeare untill I removed [them] by moving my eye or [the] bodkin.

If [the] experiment were done in a light roome so [that] though my eyes were shut some light would get through their lidds There appeared a greate broade blewish darke circle outmost (as ts), & [within] that another light spot srs whose colour was much like [that] in [the] rest of [the] eye as at k. Within [which] spot appeared still another blew spot r espetially if I pressed my eye hard & [with] a small pointed bodkin. & outmost at vt appeared a verge of light.

The eye was not hurt. — By this experiment. He almost blinded himself on another.

Note to self: Memorize for future discussions of psychonautics!

I registered for Google Apps yesterday. When asked if I wanted to purchase a domain, I decided to waste two seconds on a chance in hell: I wrote ‘demring.com’. — And lucky me! It was available! I am now the proud owner of said domain, and the suitingly brazen email address gorm [α] demring.com (among other things).

I have set up redirection from wordpress to blog.demring.com, and it works perfectly! Exactly like I have dreamt of for some time now.

But this is only laying the first stone. More changes will come in proximal future. Mainly in the direction of integrating the blog with static web pages at www.demring.com. In particular, I am hoping to set up a wiki-ish network of philosophy pages, explaining things like virtualism, so that I can use them as reference when blogging, among other things.

To pun the truth: It’s a new dawn!

Stykke 58 fra Hinsides Godt og Ondt:

“Har man mon lagt mærke til, i hvilken grad den ydre lediggang eller halvlediggang er nødvendig for et egentlig religiøst liv (såvel for dettes mikroskopiske yndingsarbejde: selvransagelsen, som for den blide sindighed, der kaldes ‘bøn’ og som er et stadigt beredskap for ‘Guds komme’), jeg mener lediggangen med god samvittighed, den ældgamle og blodets, som står nær den aristokratiske følelse, at arbejde er vanærende — ved nemlig at forsimple sjæl og krop? Og at følgelig den moderne, larmende, tidsforbrugende, selvstolte, dumstolte arbejdsomhed mere end alt andet opdrager og forbereder netop til ‘mangel på tro’? Blandt dem, der for eksempel nu lever i Tyskland på afstand av religionen, finder jeg mennesker, hvis ‘fritænkeri’ er af forskjellig art og udspring, men fremfor alt et flertal af mennesker, hvis religiøse instinkter er blevet opløst af arbejdsomhed, fra slægtled til slægtled: så at de slet ikke mere ved, til hvad gavn religionerne er, og som blot ligesom registrerer deres tilstedeværelse i verden med en slags dump forbavselse. De føler sig allerede rigeligt optaget, disse brave folk, om det så er af deres forretninger eller af deres fornøjelser, for slet ikke at tale om ‘fædrelandet’ og aviserne og ‘familiens pligter’: det lader til,at de overhodet ikke har tid til religion, især fordi det forbliver uklart for dem, om dette drejer sig om en ny forretning eller en ny fornøjelse — for det kan ikke passe, siger de til sig selv, at man går i kirke bare for at ødelægge sit gode humør. De er ikke fjender af de religiøse skikke; forlanger man i visse tilfælde, fra statens side for eksempel, deres deltagelse i sådanne skikke, så gør de, hvad man forlanger, som så meget andet man gør — med en tålmodighed og bedskeden alvor og uden synderlig nysgerrighed og ubehag: — de lever netop for meget på afstand og udenfor til at føle behov for et eget for og imod i sådanne sager. Til disse ligeglade hører i dag det store flertal af tyske protestanter fra middelklassen, især i de store, arbejdsomme handels- og trafikcentrer; ligeledes det store flertal af arbejdsomme lærde og hele universitetsapparatet (undtagen teologerne, hvis tilstedeværelse og muligheder sammesteds giver en psykolog stadig flere og stadig mere spidsfindige gåder at gætte). Man gør sig sjældent fra fromme eller bare kirkeligt-sindede menneskers side en forestilling om, hvor meget god vilje, man kunne sige vilkårlig vilje, der nu om dage skal til, for at en tysk lærd tager problemet religion alvorligt; ud fra hele sit håndværk (og som sagt ud fra den håndværkeragtige arbejdsomhed, som hans moderne samvittighed forpligter ham til) hælder han til en overlegen, næsten elskværdig munterhed over for religionen, hvori der undertiden blander sig en let ringeakt rettet imod den åndelige ‘urenhed’, som han forudsætter overalt, hvor man stadig bekender sig til kirken. Først ved hjælp af historien (altså ikke ud fra hans personlige erfaring) lykkes det den lærde at nå til en ærbødig alvor og en vis forlegen hensyntagen over for religionerne; men når endda han har løftet sin følelse til taknemmelighed over for dem, så er han med sin person ikke kommet så meget som ét skridt nærmere til, hvad der stadig holder stand som kirke eller fromhed, måske snarere omvendt. Den praktiske ligegyldighed over for religiøse sager, som han er født og opdraget til, plejer hos ham at sublimere sig til en varsomhed og renlighed, der skyr berøringen med religiøse mennesker og sager; og det kan ligefrem være dybden i hans tolerance og menneskelighed, der byder ham at vige uden om den forfinede betrængthed, som den tolerante holdning selv fører med sig. — Enhver tid har sin egen guddommelige slags naivitet, som andre tidsaldre kan misunde den at have fundet på: — og hvor megen naivitet, ærværdig, barnlig og uendelig tumpet naivitet ligger der ikke i denne den lærdes tro på sin egen overlegenhed, i hans gode samvittighed ved hans tolerance, i den uafvidende, ligefremme sikkerhed, hvormed hans instinkt behandler det religiøse menneske som en mindreværdig og lavere type, som han selv er vokset udover, henover, opover — han, den lille, indbildske dværg og pøbelmenneske, den flittig-flinke, der arbejder med både hoved og hænder for ‘ideerne’, ‘de moderne ideer’!”

Stykke 24 fra Hinsides Godt og Ondt:

“O sancta simplisitas! Hvor løjerligt forenklet og forfalsket lever dog mennesket! Man kan ikke undre sig færdig, når man først en gang har fået blik for dette under! Hvor har vi dog gjort alt omkring os lyst og frit og let og enkelt! Hvor har vi dog forstået at give vore sanser adgang til alt muligt overfladisk og vor tænkning en guddommelig lyst til kåde spring og fejlslutninger! — Hvor har vi dog lige fra begyndelsen forstået at opretholde vor uvidenhed for at nyde en næsten ubegribelig frihed, ubetænksomhed, uforsigtighed, friskhed, munterhed i livet, ja, livet selv! Og først på denne herefter faste granitgrund af uvidenhed har videnskaben indtil nu kunnet rejse sig, viljen til viden på grundlad af en meget mægtigere vilje, viljen til ikke-viden, til det uvisse, til det usande! Ikke som dens modsætning, men derimod — som dens forfinelse! Om så selv sproget, her som andetsteds, ikke kan komme ud over sin klodsethed og bliver ved at snakke om modsætninger, hvor der blot gives grader og forskellige fine trin, og om så også moralens legemliggjorte tartufferi, der nu hører til vort uovervindelige ‘kød og blod’, fordrejer ordene i munden selv på os vidende: nu og da fatter vi det og ler ad, hvordan selv den bedste videnskab helst vil fastholde os i denne forenklede, helt igennem kunstige, tilrettedigtede, tilretteforfalskede verden, hvordan den ufrivilligt-villigt elsker fejltagelsen, fordi den, den levende — elsker livet!”

Let the democratic minority govern the undemocratic rabble.

Denne fabelaktige filmen er laget av undertegnede og hans bror. Det er den evige historien om en veldig liten ku som lærer at det ikke er lurt å gå ut på eventyr når man bare er en veldig liten ku.

Musikken er hentet fra spillet Cave Story.

Dette er et (urimelig langt) svar på spørsmål jeg fikk i en kommentartråd på Ars Ethica.

Koherentisme

Ulf skriver til meg:

[Det høres] veldig ut som om det du leter etter er koherentisme som just er en epistemologisk teori som hevder at ingenting er absolutt sant, men at eventuell kunnskap dømmes etter om hvorvidt den øker koherensen i det du tror på. Altså, alt kan forkastes, men noe vanskeligere enn annet. For eksempel er visse basale påstander innen fysikk vanskelig å forkaste fordi de gjensidig bekrefter de fleste ting du opplever og tror på. Så må man selvfølgelig huske å bruke Ockhams Razor.

Jeg måtte lese meg litt opp for å finne ut nøyaktig hva dette begrepet egentlig viser til. Etter litt frem og tilbake, fant jeg ut at epistemologisk koherentisme er en berettigelsesteori som vektlegger koherens som kriterie for når tro kan gis statusen kunnskap.

Etter å ha tenkt en del over saken, kom jeg frem til at koherentisme er en akseptabel løsning — på et problem som er filosofisk uvesentlig. For etter mitt syn kan tro strengt tatt bare være berettiget når den er sann. Og siden “ingenting er sant”, kan ingen tro være ordentlig berettiget. Følgelig finnes det i mitt hode bare grader av gunstighet for trospåstander (innenfor forskjellige typer trospåstander, hvor den vitenskapelige typen kun er en blant flere). Koherentismen er altså, slik jeg oppfatter det, en teori av kun vitenskapsteoretisk interesse.¹ Spørsmålet om hvilke kriterier som skal kreves av påstander for at de skal gis den i en forstand symbolske statusen “berettiget tro” er uten all verdens filosofisk konsekvens.

Her vil jeg gjerne gi en nærmere forklaring av min epistemologi, med utgangspunkt i to begreper jeg er veldig opptatt av, 1) ontologi og 2) uberettiget tro:

Virkelighetens uoppnåelighet

Førstnevnte er det ikke så mye å si om, siden jeg er av den tro at sannhet om den ytre virkelighet — sannhet i den filosofiske, absolutte betydning av ordet — må være altomfattende for å være uttømmende. Det går altså ikke an å oppnå en fullstendig sannhet om isolerte deler av virkeligheten (f.eks. de minste bestanddeler) uten å gjøre rede for helheten. Eller for å gi mystiker-versjonen: Universet er udelelig.

Dette er grunnen til at sannhet er uoppnåelig. Og videre; vitenskapens gradvise forbedring og tilnærming er altfor uforutsigbar til at filosofien kan legge særlig mye vekt på de flyktige enkelt-teorier.

Trossetningen min om virkelighetens uoppnåelighet tjener først og fremst til å motstå den universelle tilbøyeligheten til absolutisme — en tilbøyelighet som har forårsaket enormt mye unødvendig forvirring og elendighet opp gjennom filosofihistorien.²

Fiksjonens gunstighet

Om “uberettiget tro” er det langt mer å si, men dette temaet er særdeles vanskelig. Jeg har forsøkt mange ganger å sette ord på området jeg sikter til, men har ikke klart det (i hvert fall ikke godt nok). Forhåpentligvis vil øvelse før eller siden gjøre mester, så jeg forsøker igjen:

Berettigelse (justification), i vitenskapsteoretisk sammenheng, handler om kriterier for å bedømme våre virkelighetsbeskrivelsers presisjon. Presisjon er selvfølgelig svært viktig, men dette er ikke den eneste viktige egenskapen beskrivelser kan ha. Upresise forenklinger er også viktige, av grunner jeg skal forklare. (Selv usaklig tankespinn er viktig, men den saken får vente til en senere anledning.)

Begrepet fiksjon burde etter min mening være helt sentralt i epistemologien. Det kunne ikke vært lengre unna en slik posisjon i dag: Det er forvist fra filosofien (som dikterne fra Platons idealsamfunn). Men dette er å skyte seg selv i foten: For ingenting er sant, ergo er alt fiksjon i større eller mindre grad. Enkelte fiksjoner er særdeles presise og nyttige, herunder all vitenskap — men det er stadig fiktivt. Vitenskap er det å modellere virkeligheten med fiksjon.

Det finnes ingen hellig grense fiksjoner kan krysse for å bli transformert til sannhet (i den filosofiske, absolutte betydningen av ordet). Overgangen fra eventyr til relativitetsteori eller fra drøm til våken opplevelse er flytende.

Dette er altså utgangspunktet mitt. Alt er fiktivt. Og, for å gjenta meg selv, en god måte å bestemme seg for hvilke fiksjoner man bør ta vare på (på bekostning av andre) er å formulere kriterier, som for eksempel koherens.³ Men hvis man forkaster alt som ikke er empirisk kunnskap har man satt seg selv i fengsel. Man vil da gå glipp av så altfor mye verdifullt (ikke bare av estetisk verdi, men også praktisk).

Koherentisme er på sett og vis kilde til et stort problem her: Hvordan kombinere vitenskapelighet og utenforvitenskapelighet? En populær løsning er å dele seg i to: Å være strengt vitenskapelig i arbeidstiden mens man er konseptuelt løssluppen (f.eks. religiøs) på fritiden. Dette fungerer kanskje for flertallet, men for tenkende mennesker betyr en slik løsning en krigserklæring mot seg selv. Én teori må dominere. Og den beste måten for en teori å sikre dominans, er å bli så omfattende og sammenhengende som mulig.

Jeg tror de fleste tenkende mennesker i dag ufrivillig er slagmarker. Problemet er at deres dominante teori ikke klarer å erobre hele fiksjonens område. Og utenforvitenskapelighet er så godt som uunnværlig, så det har en tendens til å oppstå ubehagelige sammenstøt mellom viljen til utenforvitenskapelighet og viljen til vitenskapelighet.

Dette problematiske utenforvitenskapelige feltet er det altså jeg har den sterkeste filosofiske interesse for. For å analysere feltet, vil jeg (på en litt klosset måte) dele begrepet fiksjon inn i tre typer:

1. De vitenskapelige fiksjoner.
2. Allegorier og andre slags fiksjoner som på en eller annen måte handler om virkeligheten, men som er grovt forenklende, og mer eller mindre åpenbart ikke i nærheten av sannheten. Ting som religiøse myter og common-sensiske antagelser (opplevelsen av viljens frihet, jegets enhet, kroppslighet, jordens stilleståenhet osv).
3. Fiksjoner som overhodet ikke handler om virkeligheten, men som er et uttrykk for et “fritt spill mellom fakultetene”, som Kant muligens ville sagt. Herunder musikk, matematikk, pareidolia og denne videoen.

Nummer to er det mest misforståtte, og derfor det mest interessante. Det hersker bred enighet om at forenklinger er best å unngå (så godt man klarer) — jeg er av en ganske annen mening. For å forklare, går jeg veien om et Leibniz-sitat, hvor han presenterer to ulike sannhetsbegreper:

There are two kinds of truths: those of reasoning and those of facts. The truths of reasoning are necessary and their opposite is impossible; the truths of fact are contingent and their opposites are possible.

Truths of fact er viktige for å beherske naturen, men altfor fjerne og kompliserte til å ha et personlig forhold til (det koster et livslangt arbeid å komme til bunns i en moderne vitenskap). Truths of reasoning er altfor kalde. De er abstrakte former, tomme for meningsinnhold. En tredje slags sannhet trengs: Mytisk sannhet. Under dette begrepet regner jeg selvfølgelig religionenes dramaturgiske strukturering av bl.a. tid og makt, men også mer realistiske/vitenskapelige formuleringer. Enkle generaliseringer (om elementene eller moralen eller meningen med livet) må gis tilbørlig respekt. For det er her — i en distanse til tingene justert etter vår forståelses kapasitet (og prioritet) — at vi oppnår opplevelsen av erkjennelse. Det er på denne avstand at vi i størst grad begriper virkeligheten.

Individets forståelse har overhodet ingen mulighet til å omfatte hele vitenskapens forståelse, og følgelig er det aller meste av det vi bevisst og ubevisst tror på allerede falsifisert. Dette sårer kanskje en tradisjonell filosofs stolthet, men — for å være edruelig: dette presenterer i realiteten kun en utfordring. Jeg vil nesten kalle det en mysterie-utfordring, for her ligger det arkaisk visdom.⁴

Den mytiske erkjennelsesbegrep er min løsning på utfordringen: Påstandene vi hviler vår erkjennelse på er nødvendigvis mytiske på den måten at de nødvendigvis er grove forenklinger; hvis vi hadde insistert på å få med enhver nyanse, ville vi aldri kunnet tre frem for det store bildet, hvor man kan slukke tørsten etter følelsen av å beherske verden. En slik innsiktsfølelse er riktignok falsk, og følgelig flyktig, men dette kunstige sollyset er (etter min mening) det beste og gunstigste livet har å by på, intet mindre. Det krever bare at man tillater seg innlevelse, noe det gamle håpet om å oppnå endelig sannhet forbød. Dette håpet fikk mao. de fleste (redelige) filosofer siden Platon til å begrave seg selv levende! –

Mytisk sannhet er kanskje et dårlig begrep. Det er i hvert fall litt snevert for et ord som skal dekke alt fra psykedelisk tankespinn (via metafysikk og patafysikk) til forskerens mentale laboratorie. Og kanskje det viktigste: den ureflekterte hverdagslige forestillingsverden.

Punchlinen overlater jeg til Nietzsche. Dette er stykke 4 fra Hinsides Godt og Ondt (i sin helhet):

At en dom er falsk er dog for os ingen invending mod denne dom; det er måske derved, at vort nye sprog lyder mest fremmed. Spørgsmålet er, hvorvidt en dom er livsbefordrende, livsopretholdende, artsopretholdende, måske endog artsopdrættende; og vi er grundlæggende tilbøjelige til at påstå, at de falskeste domme (hvortil de syntetiske domme a priori hører) er de for os mest uundværlige, derved at mennesket ikke kunne leve uden at lade de logiske fiktioner gælde, uden at måle virkeligheden efter den pure opfundne verden af noget ubetinget og sig-selv-ligt, uden bestandigt at forfalske verden ved hjælp af tal — at det at give afkald på falske domme ville være at give afkald på liv og en livsfornægtelse. At vedkende sig usandheden som en livsbetingelse betyder ganske vist på farlig vis at byde de vante værdifornæmmelser trods; og en filosofi, der vover dét, stiller sig alene derved hinsides godt og ondt.

Kant

Jeg skrev det følgende om sannhetsbegrepet:

Det er to områder, det virkelige og det virtuelle. Det virkelige er som Kants ding an sich, umulig å formulere sannheter om. Det virtuelle, på den andre siden, kan det finnes frem til absolutte sannheter om. Matematikk er kron-eksempelet på sannheter om noe virtuelt.

Ulfs svar:

Her synes jeg det er rart at du refererer til Kant’s “ding an sich”, som én del av en metafysisk todeling uten å vurdere den andre delen i lys av Kant. Der du gjør en todeling har Kant gjort en tredeling, men du nevner matematikk som kroneksempelet, Kant nevner matematikk (7+5=12) som kroneksempelet på en syntetisk apriori påstand.

Det er en enkel grunn til at jeg ikke bruker Kant bedre, og det er at jeg ikke har god nok kjennskap til filosofien hans. Men jeg tror svaret på utfordringen din er at alle Kants tre deler (syntetisk apriori, syntetisk aposteriori og analytisk apriori) faller innenfor det jeg kaller det virtuelle sannhetsområdet. Syntetisk aposteriori er det som gjør meg litt usikker. Grunnen til at jeg regner det som under virtualitet, er at det er (prinsipielt) mulig å finne frem til absolutt sikkerhet om slike påstander. Men på den andre siden har syntetisk aposterioriske påstander selv virkeligheten til objekt, og den er det umulig å finne frem til sannheten om.

Forresten: Denne våren har jeg planlagt å ta for meg hans “Kritikk av den rene fornuft”, så det blir trolig mer Kant her til bloggs.

Hume

Ulf skriver:

Siden du gjør en todeling er det kanskje enda mer relevant å sammenligne med Hume, som deler mellom Matters of Facts og Relations of Ideas, der Matters of Facts er konkrete opplevelser av verden, mens Relations of Ideas er f.eks. aritmetikk, logikk.

Denne delingen er til forveksling lik Leibniz sin! Heldigvis, for da har jeg allerede gitt mitt svar. Forkortet versjon: “Jeg er vesentlig sett enig, men vil legge til at det finnes en interessant mellomting.”

Hume har jeg heller ikke lest ordentlig. Burde jeg?

___

1. Om måten jeg bruker begrepene epistemologi og vitenskapsteori: Epistemologi betyr kunnskapslære, og var opprinnelig en gren av filosofien som omhandlet spørsmålet om hvordan sannhet var tilgjengelig. Nå, siden jeg forutsetter at sannhet om verden ikke er tilgjengelig i det hele tatt (i motsetning til sannheter om det virtuelle), må jeg degradere teorier som koherentisme fra epistemologi til vitenskapsteori (hvilket er et mer beskjedent begrep). Men epistemologi blir ikke derved etterlatt som et spøkelsesbegrep — det får andre oppgaver å ta seg av: Kants transcendentalfilosofi er, slik jeg forstår denne, et godt eksempel på det jeg mener er epistemologiens rette område. (Men Kant går etter min mening ikke på langt nær langt nok. For å si det billedlig: Kant oppfant vingene, Nietzsche og Jung brukte dem.)

2. På den andre siden: uten de mange århundrene med manisk depresjon ville filosofien ha vært mye fattigere på utspekulerte ideer, og vår resistans for feiltakelser ville ha vært (enda) lavere.

3. Det er selvfølgelig ikke nødvendig å bevisst arbeide med slike kriterier, siden underbevisstheten gjør dette automatisk for oss. (Apropos, det slo meg hvor underdanig jeg er til min egen underbevissthet: Det meste av mitt bevisste tankearbeid går med til forsøk på å ekplisere dunkle tanker som finnes og allerede er i bruk i meg, uten at jeg har blitt briefet! — Er underbevisstheten min sekretær, eller er det motsatt?)

4. Bokstavlig talt arkaisk. Som jeg har skrevet om tidligere, har jeg ingen tro på at de gamle var så dumme at de tok mytene sine bokstavlig.

Physicalism is the philosophical position which holds that all of reality, including the mind, ultimately will be accounted for by physics. Seeing that our current physics is far from approaching this ultimate point, physicalism hinges on a guess. Absurdly, it seems physicalism in fact is a metaphysical position.

A metaphysical position which I happen to hold.

Now, what follows is a simplistic exploration of my metaphysical physicalism:

1. The Big Bang occurs; the universe is created. Complexity increases for a couple of millions of years, until the original plasma has coalesced into atoms and the atoms condensed into stars etc. The evolution of material complexity decelerates.

2. A limit is reached. All potential material complexity has been realized. But it doesn’t end there.

3. Complexity continues to increase, no longer in the material dimension but in the virtual. The evolution of virtuality is the evolution of life: The ability of virtuality is what sets the living apart from the dead. Humans call their experienced virtuality “mind”.

Admittedly, this drawing is a more than a little problematic, as the development graph has become crowded with conflicting significations. The reason I chose this flawed solution is that it shows 1) the reflexivity of virtuality, and 2) the continuity of material and virtual complexity. The drawing is problematic, but key, so I should explain it in some more detail:

• A: This is some sort of measure of what we still don’t understand about reality. Things like quantum gravity, consciousness and what have you.
• B: This is the part we do understand. We understand a lot.
• C: This is the part of virtuality that has little or nothing to do with scientific understanding of reality. It deals with the imaginary. Dreams, music and philosophy. All the good stuff. Notice how the imaginary is pictured as a prerequisite of a grasp of reality.
• Compare C with B: This hyperinflation of the imaginary is intended. A highly developed mind is playful.

4. At this hypothetical point in time, reality will be completely accounted for by virtuality. Absolute physical truth is attained.

Parenthetically: Since true physics/physical truth must be a description of reality, completely distinct from reality in itself, physicalism could be viewed as a rather unusual kind of idealism!…

Once again, the drawing is less than perfect: In order to show that reality is completely understood, the representation of virtuality would have to envelop not only the material reality, but also itself. — I really wish I had a clue of how to draw that!

5. Virtuality has moved on, reality is altogether left behind. What this future might hold is ridiculously far removed from my foresight.

But if the god-minds of post-ultimate understanding are anything like us, they will probably miss the old, dark and cold place we call the universe, and create new and slightly better ones to occupy themselves with.

A: «Taushet er som regel det klokeste valget.»

B: «Ikke hvis de tilstedeværende er unge eller ikke kjenner hverandre, og er nervøst nysgjerrige på hverandres status, for da kan disse personene lett tippe over i forfengelighet eller selvmedlidenhet. I et slikt tilfelle er det best å si noe som er lite verd, fordi dette kan bidra til å etablere et trygt og derved fruktbart utgangspunkt for en fortsettelse, så den samlede verdien av samtalen kan bli større.»

A: «Det er sant. Men hvis man røper dette motivet, som f.eks. ved at det aktuelle utsagnet blir oppsiktsvekkende lite verdifullt — da har man skutt seg selv i foten, for de tilstedeværende kommer til å stusse seg inn i meta-spiraler og bli svært forvirrede. Hvis situasjonen allerede er nervøs, er forvirring det siste man vil legge til.»

B: «Det trenger ikke å føre til forvirring. Det kan også lette på den nervøse stemningen. La oss si at den som kommer med det verdiløse utsagnet heter X, og de andre heter Y og Z. Disse andre får, etter Xs utsagn, anledning til å komme med et enkelt spørsmål for å oppklare en formodentlig selvsagt forvirring. Et slikt spørsmål vil ikke stille spørreren i et dårlig lys, og heller ikke koste den en dråpe anstrengelse, nesten uansett hvilket svar det fører til. Med andre ord: Ballen kastes tilbake til X, og denne får en ny sjanse. Det naturlige svaret for X (hvis han er som meg) ville da være å analysere sitt eget verdiløse utsagn — og siden imponerende analytisk improvisasjon er en ganske vanskelig øvelse, vil det antageligvis slå litt feil. Altså: X blir provosert til å si noe som er akkurat passe verdiløst!»

A: «Jeg overser noen mindre viktige reservasjoner her, og sier meg enig.»

B: «Men tilbake til påstanden din, la meg ta den mer alvorlig: Hva får deg til å si at taushet som oftest er det beste?»

A: «Fordi det er lite gunstig å samtale for sosialitetens skyld. Man bør holde seg over en viss terskel. Og når man holder seg over en viss terskel, da er det i de fleste sosiale situasjoner ikke så mye igjen å ta av. Det er på dette punktet jeg fraråder å ty til bortkastet pjatt — la det heller ebbe ut på en litt pinlig måte, om det er alternativet.»

B: «Hvor universelt tenker du dette?»

A: «Ganske universelt. Vel, dette fortjener en digresjon: — Det finnes selvfølgelig unntak, hvor det er gunstig å samtale for sosialitetens skyld. Og faktorene dette avhenger av varierer fra person til person. Det kan for eksempel være at man ikke evner noe annet enn sosialitet. Eller det kan være en god strategisk beslutning å være sosial i enkelte situasjoner, for å kjøpe seg anledning til å gjøre gunstige ting på et annet tidspunkt. I et samfunn er det viktig å holde ved like tillitsbånd, så ingen blir utrygge, for det er mer fordelaktig å ha et tillitsfullt og sosialt samfunn enn et mistroisk og kontemplativt. Altså: Jeg mener det ganske universelt, men ikke slik at jeg kommer til å presse det på noen.»

B: «Press er vel heller ikke det beste virkemiddelet i en slik situasjon. Som enkelte gamle kinesere sikkert ville sagt: Man skal ikke presse der hvor det er motstand — omgå heller problemet.»

A: «Godt sagt. — Men her vil jeg faktisk gjerne understreke viktigheten av andre verdier enn våre her: På samme måte som at man godtar dårlige argumenter for å beholde husfreden, slik bør man også til en viss grad gå med på falske idealer for å beholde samfunnets stabilitet.»

B: «Spennende tema! Hvilke falske idealer tenker du på?»

A: «Kjærlighet, frihet, ydmykhet, sosiabilitet, slike ting. Disse verdiene har en problematisk begrunnelse, men enda mer problematisk vil det være om den jevne borger opplever dem som problematiske! Disse verdiene er samfunnsbærende. Ikke fordi de er sanne, men de ville ikke ha erobret verden om det ikke var for at de var best til noe…»

B: «Jeg ser! Enkelte idealer har erobret verden. Vi lever under et imperie, og bør opprettholde den høyst gunstige pax idealica! Det er akkurat som i politikken; man bør ikke forandre den nåværende orden utenfra og med våpen, men innenfra, med lure sjakktrekk i riktig retning.»

A: «Dette ble en glimrende digresjon! Vi kunne gjerne avsluttet her, men jeg er ikke helt ferdig med å svare på spørsmålet om hvorfor taushet som regel er klokest: Motiver er bare ett aspekt. Et annet jeg vil ta opp er vanskelighetene med å uttrykke seg: Det er lite gunstig å forsøke å si noe når man har lav sannsynlighet for å lykkes med overføringen. Siden vanskelighetene med å uttrykke seg øker hurtig med temaets kompleksitet eller fremmedhet (man kunne nesten lagt til gunstighet her —), er det som regel best å finne andre, sikrere uttrykksmåter for slike tanker enn den muntlige.»

B: «Så muntlighet er bra for to ting: 1) Grooming, og 2) Overføring av enkle eller velkjente opplysninger, som på tross av at de er enkle eller velkjente, ønskes å formidles?»

A: «En ting til: De mange slags sosiale spill kan være interessante å observere utenfra. Kanskje det til og med kan være gunstig å delta i slike spill personlig også av og til — den vises interesser er uransakelige…»

B: «Nå glemmer du viktige ting som oppdragelse av barn og generell folkeopplysning.»

A: «Ja, faktisk gjorde jeg det. Du har rett, og det er et viktig nok punkt: Noen må være menneskegartnere. Men først må disse bli vise. Og da er selvutvikling første bud.»

B: «Er det nå vi lar det ebbe ut på en litt pinlig måte?»

A: «Ja…»

Political economy has a huge problem, that of rationality: How to design an intelligent system which can achieve both justice and efficiency? The basic solutions on the table are:

1. Institutional intelligence (planned economy)
2. Swarm intelligence (market economy)

Both of these have great and well-known flaws. Planned economy is too slow and clumsy, market economy is too unrestrained (i.e. evil) and also vulgar. On top of that, both systems have their peculiar ways of corrupting the power and infantilizing the people.

A third solution is to make a compromise, where market forces are intelligently restrained, that is, where a government institution strategically adjusts taxes and other regulations. This might be a good idea, but it can’t shake off this final leg iron: the demand for computation inflates the bureaucracy.

This, of course, is where computers come in. Today, I can make a user friendly database with functionality only dreamt of ten years ago. And ten years from now, my guess is that Google will provide a universal database, which one can feed complicated queries in an intuitive query-language (that is, not code), and 0.06 seconds later, recieve intelligent reports from. If there is geographical information in the report, one can immediately switch to GIS-view. If the information has a history, one can view it as a graph. If one has opted for a high-security Google account (or family of accounts), one can safely put in one’s own classified information, and so use it as a personalized database. This will be divine grace to all bureaucracies (the threat of hackers notwithstanding).

Ten years after that, then, AI will have reached a broadly functional level, and therefore it will quickly be omnipresent — a lot quicker than the Internet managed this. The details of how this massive change will manifest is impossible to foresee. But I suspect it will be a powerful advantage for all things bureaucratical. I dare say this augurs a rapid regeneration of institutional intelligence. Maybe this time the dream of a truly conscious society will be (technically) realizable.

Political platonists of all sorts should rejoice.

A couple of weeks ago, I dreamt that I was a swarm of lesser creatures (specifically, neurons), perhaps inspired by this NY Times article on the subject of swarms. I felt explained, but at the same time explained away. I understood myself, and disappeared. I was completely immersed in this hippie perspective, but then I woke up, and these thoughts were reduced to a curiosity.

But last night I recieved what I interpret to be Act II of the same story. In this dream, I was split into several creatures in a world rendered in pleasant animesque (like this with a hint of that). Three of the creatures were designated as main characters:

• The largest of them was absent-minded, silent and generally unexpressive. Built like a bear, slow and completely occupied by conflicting inklings. I interpret him to have represented my intuition, because of the character’s clear similarities to my experience of being absorbed by what I usually call intuition.
• The next largest one, or at least next tallest, was slender and brightly colored, with a clean appearance. He had a noble, if a bit proud (arrogant), posture, and was clearly not a very easy man to be around. I interpret him to have represented my position — a word which I here define as including sociality, material situation, comfort, etc.
• The smallest of the three had a large head and wide eyes. He was curious and refreshingly clever. In the dream he crouched all the time, and so he might have been taller than I remember. I interpret him to have represented my reflection, i.e. my experience of being absorbed by an inquisitive and reflective mode of being.

The lesser creatures were not as powerful and not as consistent as the main ones (they could transform or split in two or disappear). Most of them were simply jumping heads. I interpret them to represent the aspects of my personality which are present, but not dominant. Examples:

• absurdity/sillyness
• maximization, meaning my tendency to take thoughts and values to their extremes
• visual expression of logical relations

In the dream, Reflection discovered that Position had severe heart problems. It seemed the group for some reason had to go back to a malign, metallic building from where they had just escaped (sadly, my memory is vague at this point). Everyone looked to Intuition, who was doubtful, but unresponsive. If he had anything to say, he would not need to utter the words — everyone would just know. The decision was made by Reflection, possibly affected by some kind of some kind of lesser creature of pity.

First, the group went to the pharmacy. They cheated the waiting line ticket system, with considerable bad conscience. It was Position that went up to the pharmacist and bought the two pieces of medicine Reflection said they needed. Then it was off to the malign building, where metal plates somehow ajust, intelligently, to make and unmake rooms and stairs and ledges etc, as the house sees fit. The group found a small ledge somewhere they judged to be safe. It was not an ideal place for heart surgery; it was too small. A conflict within the group arose, where the lesser creature of maximization was the most vocal proponent of moving to a newly formed large ledge just a few meters away. Intuition put his mark on the atmosphere: Everyone felt how he was against the suggestion.

At this point, the dream changes focus to an alien creature spying on the group. This alien creature was not part of me, it was something else, and like the building, malign. It was confused by the group’s actions. Why did they go back into the building?

Anticlimatically, I woke up. But the dream followed me around today, until I developed it, in this way: The same kind of split that created all these creatures from my self, can also happen to each of these creatures. And so all of them can be powerful. The creatures of visual logic, for example, can split until it is a veritable swarm, exhausting the entire theater of consciousness. In more rational terms: All parts can absorb the self, if only for short periods at a time.

This dream has created a conceptual foundation Id like to use everywhere I can, but I dont know where I can! (I wish I had connections in the animation business!)